Sint tekst på internett

Hei,

Er det noen som vet hvordan man melder seg av nyhetsbrev på mail? Jeg har allerede forsøkt å trykke “unsubscribe” nederst i mailen, men det går ikke, og det slutter ikke å renne inn sesongtilbud og varsler om prisjusteringer i innboksen min. To til tre ganger daglig får jeg nyhetsbrev fra den samme nettbaserte klesbutikken for hunder og andre husdyr.

I julen kjøpte jeg et nissekostyme til hunden til mamma og pappa fordi jeg synes det var morsomt. Om jeg visste at jeg med på kjøpet skulle få en ustanselig mengde tilbud på hundekjoler og hundehoodies, hadde jeg mest sannsynlig droppet hele greia. For å være ærlig var ikke responsen god nok til at køddegaven meritterte den plassen hunder i menneskeklær nå har fått i hverdagen min. Nå har det blitt såpass mange nyhetsbrev at jeg lurer på om det går utover resten av datamaskinen min. Bildet mitt i Zoom fryser mer enn før, og jeg er overbevist om at det er fordi videostrømmen bikker under presset av tusen bilder av nyeste hundemote som absolutt skal inn i mailklienten min samtidig.

Som tenåring hadde jeg ikke noe valg: Internett var alltid en øvelse i tålmodighet. Stundom ble jeg testet av en tung familie-PC som gjorde sitt beste. Når jeg begynte å bli sint holdt jeg fast ved tanken om at det om noen få år kom til å bli merkbart bedre, men, og dette sier jeg med Johan Golden-stemme, det blir jo ikke det! Kanskje nettsider bruker kortere tid på å laste inn, men nå må jeg hver gang trykke “greit” på at jeg blir gjort til vare for internasjonale overvåkningsselskap for å lese en VG+ sak om hvordan jeg kan vare lenger på soverommet, og Microsoft Word klarer ikke åpne et nytt dokument uten at jeg må velge mellom forskjellige maler. Jeg skal da for faen ikke skrive CV eller brosjyre, bare gi meg et blankt ark! Jeg skal skrive en sint tekst på internett!!! Det koker i meg!!! Drit i å oppdatere, eller jeg mener: minn meg på det i morgen!!! Faen, altså!!! Jeg tygger i stykker øynene mine!!! (Trykket i hodet gjør at øyeeplene mine skyter ut av hulene sine, dingler ned i munnen og blir tyggeleke for jekslene mine.)

Jeg skjønner ikke om det er datamaskinen som er dum, og jeg som er smart, eller jeg som er dum, og datamaskinen som er smart. Jeg skal hjem og se på idiotboksen, sier jeg når kollegaene mine spør meg hva jeg skal i helgen. De går videre, men jeg blir stående igjen. Er det jeg som er idioten som ser på boksen, eller er det den inni boksen som er idioten? For jeg vet ikke med meg, men Lindmo er ihvertfall ingen idiot. Faen, det er jeg som er idioten. Jeg får ikke til å melde meg av et nyhetsbrev for klær og kostymer til hund. Jeg er totalt maktesløs. Og jeg føler meg lurt, som om noen drar nytte av min medvirkning til systemet. For jeg gjør jo ingenting med det. Min lydighet og subordinasjon, for ikke å nevne min manglende tekniske forståelse, blir misbrukt for noens gevinst. Og det gjør til slutt at min toleranse, og min tro på at systemet eksisterer for alles beste, sakte men sikkert begynner å rakne. Jeg trenger bare ett skudd til: en opptur, et lyspunkt, en fiks. Det er snart nasjonaldag og jeg fortjener å ha noe å glede meg til. En hundebunad, kanskje… Med sjal og kyse… Jeg kan slutte når jeg vil!!!!

Jeg må bare godta at jeg er et menneske som får tilbud for hunder på mail. To til tre ganger daglig. Lenge etter min død kommer tilbudene til å renne inn i innboksen min. Inn i uendeligheten kommer akkurat denne prosessen til å gjenta seg. Jeg kan akseptere at dette er ting som er større enn meg. Nyhetsbrevene vil leve videre som en konstant påminner for meg, og kommende generasjoner, om min svakhet og totale disposisjon for konsum. Fordi sannheten er at jeg julen 2020 hadde dårlig selvtillit rundt mitt eget gavegame og som en ekstra sikkerhet kjøpte jeg et køddete kostyme til familiens hund, slik at alle skulle få fryde seg over hvor dum hunden kom til å se ut. Men hvem er det som ser dum ut nå?