Hjertesafir / I morgen

Hjertesafir

Hver dag bar jeg tungt rundt på edelstener; rubiner, safirer og diamanter. De skinte så vakkert at solen ble sjalu og gjemte seg bak skyene. 

I ny og ne viste jeg dem frem, men øynene som så, trodde de var laget av plastikk. De snudde på hælen og gikk sin vei, irritert over å ha studert dem.

Noen ganger la  jeg alle mine edelstener i fanget på folk. I håp om at det tynget dem nok ned til å være med meg i en time, en dag eller en natt.

Én etter én tok de alle mine vakre edelstener, skapt i dypet av mitt hjerte. De gikk ut av døren med dem,
som gjenglemte leker i bunnen av en skattekiste. 

Igjen sto bare jeg. Tomhendt. 

Jeg begynte å vandre gjennom dype daler og mørke skoger. I håp om at hjertet igjen skulle skape  en vakker rød safir som ville gløde opp den stjerneløse nattehimmelen.

En dag dukket det opp en liten gråstein i hånden min. 

«For en fin stein du har», hørte jeg noen si. 


I morgen

Alt for ofte har din eksistens dratt meg ut av tid og rom. Å vite at du er der ute – puster, lever og venter. Jeg kjenner en gnist i magen. En gnist som maler et smil i ansiktet mitt. 

Klokken tikker og tærne krøller seg i de slitte skoene mine. Det føles som siste skoledag før sommerferien – da vi alle satt og stirret på klokken mens jubelbruset bygget seg opp til 13.59 – klare til å bli ropt ut.

Snart får jeg møte deg – solskinnet som varmer opp sjelen etter å endelig bli sluppet fri. Skolebøkene er levert inn. De tynger meg ikke ned lenger.

Nå er ryggsekken klar til å bli fylt opp av minner. Gamle erindringer om lukten av nyklipt gress gir nye lovnader om glitrende hav, sval sommerbris på myk hud og og endeløse kvelder der vi vandrer hånd i hånd.

Det blir kanskje ikke i morgen eller i overmorgen – men snart, min venn.

Illustrasjon: Lilian May @lilybooger