Nummen uten botox

– Du likner på henne, ljuger jeg, og fortsetter:

– som en liten miniversjon av deg. 

Sier de tingene en nybakt mamma vil høre, etter å ha presset ut et lite vesen med vagina gjennom sin egen vagina. Et lite vesen som kanskje en gang et sted der langt inn i fremtiden skal presse en liten skapning med vagina gjennom sin vagina igjen.

Tilbake til Frogner-leiligheten, i daybeden full av Missoni-puter, ser jeg inn i de lykkelige øynene til mammaen. Så lykkelige. Så ugjenkjennelige. Kan en se arrene? Hvis en ser ordentlig godt etter?

Prøver å skjule at jeg myser, og kamuflerer det med å late som at jeg har tenkt på noe dypt når det går opp for meg at jeg har stirret litt for lenge. Jeg flytter blikket mitt og tvinger det til å mildne i takt med munnen som smiler før jeg åpner den for å si:

– Jeg er stolt av deg. Du er helt rå. 

Lener meg mot henne og bylten, og kysser henne på pannen før jeg reiser meg opp fra den duserosa, gedigne stol-sofa-divanen. Går mot det fancy kjøkkenet, som jeg ikke skjønner elektronikken av, for å lage noe tradisjonell og næringsrik mat til barselkvinnen. Rumpa hennes, som i 2017 ble sugd ut av magefettet hennes på en klinikk i Tyrkia, må ikke gå tapt til all ammingen som tærer på kroppen. Dersom implantatene tillater melken hennes å flomme fritt fra melkekjertlene i det hele tatt.

Noe annet hadde jo nesten vært et hån; 50 000 kroner rett i dass og en unødvendig flytur over halve kontinentet. Men kanskje var det verdt det likevel, det var kanskje nettopp dét som fikk Rune på kroken den kvelden ute på byen hvor hun ble med han hjem til disse 160 kvadratmeterne. Dessuten fikk hun jo et luksusopphold i Tyrkia, dog med en påfølgende ikke så smertefri hjemreise tilbragt på en badering i et trangt flysete. Mon tro hva som var mest smertefullt – å få større rumpe eller en baby?

I kjøkkenskapene er det bare vegme, soyamelk, kogurt, liksom-pulled pork, spirulinapulver og annet veganvennlig mat. Og bare det. Tanken om hvilket under det er at hun hadde evnen til å i det hele tatt få barn, og særlig et barn som var litt over gjennomsnittet på vektskalaen, streifer meg. 

Ikke så mye som en smule av hennes livrett, cheesedoodles, er å skimte i skapkrokene. Ikke det at det hadde vært noe sunnere eller bedre for helsa, men cheesedoodles med gaffel pleide å være vårt faste rituale hver gang vi møttes. Nå er det bare jeg som craver det når vi sees.

Ensomheten brer om meg, selv om vi er enda en jente i vår en gang så perfekte duo. Jeg tror ikke den tålte å bli en trio. Den tålte ikke overgangen fra to single jenter, til én singel og én i forhold. Den tålte ikke at den ene tok toget videre til destinasjon familielivet, mens den andre ble stående igjen på perrongen til stoppet sex og singelliv.

Og det er jo ikke det at det er jeg som har forandret meg. Det er ikke jeg som har nesa og kinnene fulle av fillers og panna og leppene fulle av restylane. Det er ikke jeg som har kroppen full av nervegift. Likevel er det jeg som er nummen. Hvem er jeg. Hvem er jeg for noen. Ingen?