Hvorfor er restaurantbransjen så forlokkende?

De fleste av oss er “elskere” av restaurantbransjen. Vi kan gå ut og nyte livet med gode venner, spise og drikke og være glade, samtidig som vi blir tatt vare på av kyndige mennesker som kan langt mer enn oss om alt vi får oppleve og nyte. Men, det finnes dem som elsker restaurantbransjen enda høyere enn gjestene, nemlig mange av dem som jobber i den. Jeg er i alle fall fullstendig oppslukt i romansen – og dette er min hyllest til den. 

Mitt forhold til bransjen fra «baksiden» startet da jeg var 16. Min første ordentlige sommerjobb var vasking av sommerleiligheter tilknyttet en lokal selskapsrestaurant. Da sommeren var over, tryglet jeg om mer jobb og fikk være med på kjøkkenet. Jeg begynte med oppvask og rydding, deretter matlaging og servering. Vi hadde «matopplevelser» på det store kjøkkenet, hvor kollegaer eller vennegjenger samlet seg for å lage mat under vår veiledning, for deretter å nyte godt lag med sine kulinariske kreasjoner. Jeg stortrivdes med det nære og sosiale, med å få lose de mindre matkyndige gjennom nye råvarer og oppskrifter, samtidig som jeg selv lærte denne forlokkende bransjen å kjenne, steg for steg.

Min andre sommer som ansatt åpnet vi á la carte sommerrestaurant (som betyr “velg fra menyen”, til avveksling fra forhåndssatt meny). Denne lå i båthuset nede ved vannet, med den flotte champagnehagen ved siden av. Sjefen min nynnet rundt med boblende glass i hendene og sa til våre gjester; «er ikke livet herlig, dere?». For det var det jo, såklart. Innerst i båthuset, med et stort åpent vindu for servering, fikk jeg stå sammen med kokken. Jeg tok imot bestillinger, hadde ansvar for kjøttgrillingen, anrettet tallerkener med lette fingre og hadde det kjempegøy som uerfaren 17-åring. Jeg beholdt jobben ved siden av studier i tre år, for det meste som servitør og vertskap, selv om den innebar mange lange og sene kvelder. 

Jeg husker fortsatt en sommerkveld etter jobb da jeg så sola gå opp og småfuglene kvitre da jeg slang ut siste søpla og tok fatt på veien hjem. Jeg hadde jobbet fra formiddag til stenging og var så gåen at hodet var fritt for tanker, selv de om hvor møre føttene mine kjentes. I slike stunder er det lettere å legge merke til de små tingene man ellers lar seg forbigå, nemlig hvordan luften føles mot huden, lyden av gresshopper i morgentimene og hvordan man mestret dagen – enn hvor lang den var.

Etter min første restaurantjobb på Sørlandet har jeg servert meg gjennom mange flotte steder, fra gårdskafé, vinbar, Michelinrestaurant til nordisk ramensjappe. Jeg har mer enn én gang fått spørsmål om hva jeg egentlig gjør, ved siden av jobben som servitør. Ja – jeg har i mange tilfeller jobbet i restaurant i tillegg til å studere, men jeg har ved flere anledninger hatt det som hovedgeskjeft, fordi jeg vil. Restaurantbransjen blir av mange sett ned på, og jobben som servitør, kokk og restauratør går ofte for å være midlertidige arbeidsplasser for lavt utdannede folk. Men den er også en karriere gjennom en livstid for svært mange – fordi de brenner for faget sitt og ønsker å skape opplevelser for andre! Kokker får trylle med et mangfold av råvarer og skape måltider som får oss til å kalle på høyere makter av ren begeistring. Sommelierer og servitører får oss til å rulle øynene bakover i nåde over velduftende, berusende vin – og vi fryder oss over å bli sett for dem vi er av de ypperste menneskekjennere, de som vet akkurat hva vi har behov for.

Den dag i dag stiller jeg meg ofte spørsmålet: hvorfor er det så vanskelig å rive seg løs fra bransjen når en først har flørtet med den på bakrommet? Jeg har våknet utallige søndager med bein som verker og fotsåler som føles som nåleputer, jeg har måttet si nei til fest etter fest fordi jeg skal jobbe, jeg har slitt meg gjennom stress og press, men fortsetter å gå tilbake. Mang en gang har jeg sagt til meg selv at det er nok, er jeg ferdig – men jeg  klarer ikke å la være. Restaurantbransjen, med sin adrenalinrus, mangfold av mennesker, et kollegasamhold ulikt noe annet, og den himmelske maten og drikken man får omgi seg med, har en egen, opphøyet verden som drar meg inn og sier: «hei, du – du vet hvor gøy det er. Bare én kveld til».

Et minne jeg husker spesielt godt er fra en av mine kvelder i service på Maaemo. Restauranten er fullere enn noensinne og vi har alle vært en smule nervøse for hvordan det hele skal gå, da kapasiteten vår er sprengt. Et stykke ut på kvelden står jeg oppe ved passet (det punktet i kjøkkenet hvor alle tallerkener går ut til gjestene etter inspeksjon av kjøkkensjefen) og venter på å få en sausepanne i hendene sammen med min kollega. Kjøkkenet formelig syder, konsentrasjonen er på topp og tempoet høyt. Jeg har ørten tanker i hodet og visualiserer de neste stegene på alle mine bord, samtidig som jeg prøver å holde hodet kaldt. Mens vi står der trippende og venter snur kollegaen min seg til meg og sier «er det ikke gøy?!» med et enormt glis. Jeg kan ikke annet enn å glise tilbake og si meg enig. Jeg kjenner meg så enormt levende – på toppen av verden, svevende på en sky av adrenalin og endorfiner, med stjerner i øya. 

“Er ikke livet herlig da, dere?” Opplevelser som denne, følelsen av å jobbe med kollegaer som brenner for samme mål – å levere gleder på måter som gjør både oss selv stolte og gjestene lykkeligere til sinns – er virkelig av en annen verden. Gleden mat, drikke og sosiale omgivelser gir oss mennesker er så fantastisk deilig å kunne være skaper og budbringer av. 

Jeg tror vi alle har unike øyeblikk og opplevelser å dele fra våre respektive bransjer eller interessefelt, men har du aldri jobbet i restaurant- og serveringsbransjen kan du nok heller ikke helt ut forstå alt som driver oss “på gulvet”. Noen ting skal for alltid være hemmelig, magisk og forlokkende – og noe av moroa må jo også vi få holde for oss selv.