Dagspass i isbadernes rike

Tidlig i mars var jeg på Farris Bad med en venninne. På grunn av restriksjoner var bassengfasilitetene stengt, men grepet av den gode stemningen og inspirert av å sitte og se bølgene slå mot land mens vi sigga på vår solvendte balkong, bestemte vi oss for å bade likevel. Venninnen min har badet en gang i uken i et år nå, som så mange andre. Folk i alle aldre har funnet seg en ny og felles personlighet det siste året – nå er de isbadere

Selv har jeg alltid vært glad i å bade, men kun fra tidligst mai til senest september. Men jeg er et ja-menneske av natur og usedvanlig svak for gruppepress, så min venninne trengte ikke å gjøre mer enn å ydmykt ymte frempå om bading, før vi begge sto der i bikini og flip flopper en bakfull lørdag morgen. 

Badet i seg selv var forfriskende og jævlig. Jeg mistet akutt følelsen i beina og vi ble jagd bort fra stranda av en illsint svane så fort vi kom opp igjen. Det er klart det ga et rush og følelsen av at det finnes mer i livet enn hjemmekontor, men om det ga mersmak vet jeg nå ikke. 

Oppmerksomhetsglad som jeg er, dokumenterte jeg mitt lille stunt på Instagram, og samtalene som fulgte var i grunnen det mest interessante med hele opplevelsen. Fra både venner og familie fikk jeg den samme responsen: Men du er da ikke en isbader du? Det var simpelthen umulig for folk å skru hodet sitt rundt det faktum at jeg hadde vært i vannet i mars når dette ikke er en hobby jeg har annonsert at jeg har. Da jeg understreket at det heller ikke er en ny hobby, bare noe jeg gjorde for gøy, eksploderte hodene deres. Det ble umulig å ta inn over seg.  

 For du kan ikke bare vralte ut i vannet i Larvik i mars just like that og kalle det et engangstilfelle. Du er inn eller ut, isbader eller landkrabbe. I mitt hode reflekterte jeg aldri over hvorvidt jeg mentalt er en isbader eller ikke, jeg bare gikk ut i vannet, skrek så pensjonister snudde seg, og gikk opp igjen. Lite visste jeg at dette bryter med alle isbaderes hellige regel: Hvis du ikke identifiserer deg som en av dem, kan du også holde den bleikfeite skrotten unna vannet frem til kalenderen viser sommer. 

Mentaliteten rundt isbading minner veldig om en av fjorårets hotteste trender: hengekøyer. Pre-korona var det uvanlig for folk flest å henge rundt på greiner i de lokale skogene. Men plutselig var det en personlighet det også. Du var ikke bare en som lånte en venns hengekøye for å drikke pils et annet sted enn i stua, du var en henger. Med top notch utstyr, hodelykt, reinsdyrskinn og lekker primus traver folk nå ti minutter inn i skogen for å leve i naturen. Også her er du inn eller ut, det er ingen mellomting. 

Med dette i bakhodet kan jeg ikke annet enn å glede meg til hva vårt neste store felles personlighetstrekk skal bli. Uansett hva fellesskapet lander på, skal jeg aldri poste noe om det på Instagram igjen.