Å la seg selv forfalle

Har du noen gang sett deg selv i speilet og ikke kjent igjen fjeset som stirrer tilbake? Har du latt det gå så langt at du er usikker på om det finnes en vei tilbake? 

Det er en drøyt tidlig morgen, og jeg sliter med å holde øynene åpne. Jeg står på badet og har øyekontakt med meg selv i speilet. Klumsete som jeg er har jeg, i morgentimenes svarte stund, nettopp klart å kakke hodet inn i en baderomshylle. Dette har medført et kutt i pannen som blør mer dramatisk enn nødvendig. 

Jeg er sliten. Sliten etter å ha jobbet for mye. Sliten av å ha sovet alt for lite. På vippepunktet av hvor sliten man kan være makter jeg intet annet enn å bare la kuttet blø. Blodet blir symbolet på min indre utmattelse. Mens jeg venter på at vitamin K skal våkne, får jeg tid til å betrakte eget utseende.

Huden min er noe tørr, men den har samtidig fått utarbeidet nye fregner og noen herlige kviser siden sist jeg la merke til den. Så utrolig hyggelig. Øyenbrynene har vokst ut av kontroll og mistet sitt system. Jeg tar dette som ren selvkritikk og skjønner at på dette drastiske punktet må de trolig bli innlagt for real behandling. Ved en nærmere inspeksjon ser jeg at hårveksten min har gjort en helt fremragende jobb siden sist, for her har det kommet en god anelse bart å skimte på overleppa. Jeg begynner å le når jeg finner to imponerende lange, svarte hår på haken. Hvor kom de fra og hvor lenge har de fått lov til å bo der? Spennende, tenker jeg, før jeg igjen oppnår øyekontakt med det som ser ut til å være meg selv. Jeg blir videre observant på ringene under øynene. De er mørke. Så mørke at jeg lurer på om det er ny personlig rekord. 

Dette er ikke hverdagskost. Dette er en unntakssituasjon. Jeg prøver ihvertfall å overtale meg selv til å tro det mens blodet fra kuttet i pannen jobber seg fint nedover ansiktet mitt. Er det mulig å forblø og dø av et lite kutt i pannen?

Blek, blodig og mørk innser jeg at jeg har latt utseendet forfalle såpass at det kan se ut som om jeg har vært offer for et slags brutalt drapsforsøk. Nei, vent. Jeg tror at med dette utseendet kunne jeg enkelt fått rollen som en superskurk i en halvdårlig Disney-film. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Fascinasjonen for egen estetikk får meg til å lure på om jeg noensinne kommer til å bli meg selv igjen? Jeg skyller ansiktet rent for blod i kaldt vann, slår meg noen ganger på kinnene og legger et plaster over kuttet. Så beveger jeg meg ut av badet og lurer på om jeg kommer til å overleve resten av dagen. Jeg lover meg selv at jeg skal begynne å ta bedre vare på meg igjen. At jeg trenger å jobbe mindre og sove mer. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje at jeg lovet meg selv noe lignende sist gang også…