Påskefjellet er min hyrde, det mangler meg ingen ting

I Norge er påsken hellig—en helligdom som ikke later til å minke i takt med den ellers stupende troen på det guddommelige. På dette punktet kan vi nok utfordre mer ortodokse land som Italia til hvem som tar påsken mest seriøst—og jeg tror faktisk vi kan komme seirende ut av det, noe Corona har hjulpet oss med å se: ikke bare ble ordforrådet vårt rikere da “hytteforbud” kom inn i vokabularet for ett år siden, men nå har norsk helsepersonell fått bakoversveis over hvor mange som har takket nei til vaksinering i påska fordi Påskefjellet.

Da jeg fortalte dette til kjæresten min (som er tysk), ble jeg nødt til å ta av mine kulturelle skylapper for å finne ut av hva det egentlig vil si å være troende. Hun har allerede skjønt at påsken er viktig fordi det for mange innebærer halvannen uke fri med sol og ski (ikke alle er velsignet med Skjærtorsdag som rød dag, noe Söta Bror også har fått smake på), men selvfølgelig har hun ikke skjønt hvor dypt det går, eller hvor viktig det er for vår nasjonale identitet. Det er noe riktig teologisk over det, for hvis du skjønner så skjønner du, det er ikke noe som kan forklares med ord.

Jeg prøver å sammenligne det med den mytiske julestemningen, men må samtidig si at det er ikke det samme. For julestemningen er den barnlige spenningen du forgjeves prøver å gjenoppdrive som voksen, mens påskestemningen (hvis det i det hele tatt er en stemning), blir født i voksen alder. Og her blir alle disse røde dagene signifikante: bare jula kan by på en rivaliserende mengde røde dager på rappen. Men jula handler fortsatt om å gjenskape den samme tidsperioden år ut og år inn — det blir jo nærmest en jobb i seg selv. Påska derimot, er i et avkristnet land med en ekstrem andel hytteeiere, tiden du endelig kan være på hytta i mer enn en langhelg. Hytta er et tilfluktssted: hjemmet utenfor hjemmet; skalkeskjulet der du kan pilse på terassen til alle døgnets tider uten at hyttenaboene ser rart på deg; der du kan oppfylle friluftskvota vi nordmenn higer etter, men ikke får kvotert inn i den hektiske hverdagen, og det er dit du drar når de røde dagene stiller seg på linje i kalenderen.

Dette er i hvert fall myten, som jo står sentralt i ethvert livssyn. Og kanskje er myten derfor den mest autentiske måten å misjonere om Påskefjellet på. Selv for de indoktrinerte nordmenn, så kan det være nyttig å høre myten igjen: vær nå for faen litt asketisk i påsken. Spesielt nå som nasjonalisme er på moten igjen, kan det være riktig oppmuntrende å konstatere at essensen av det norske folk ikke finnes i et hav av svaiende flagg med Bjørnson på repeat, samlet foran vår leder. Vår fysiske monark har måttet vike—som Jehova før ham—for appelsinbrus i solveggen: Påskefjellet er vår nasjonale religion.