Som plommen i mordet

Dette er Rapsodes påskekrim. Her har redaktørene tatt i bruk en god, gammaldags partylek: hver og en av oss har skrevet videre på en liten del av historien, uten å kjenne til hele forløpet. Med andre ord: ALT kan skje, misforståelser kan oppstå, blodet kan sprute? Klarer redaktørene å henge med på sin egen gåte?

DEL 1: (av Eivind August W. Stuen)

Påskemorgen slukker sorgen, tenkte Philip K. Chick idet han ankom åstedet og presset seg forbi den lille gruppen tilskuere som hadde samlet seg i parken denne kalde marsdagen. Men sorgen var åpenbart ikke slukket. Ikke enda.

«Inspektør Chick!» Den antropomorfiske superdetektiven, en halvannen meter høy kylling med Sherlock Holmes-hatt, i ferd med å tenne sin karakteristiske pipe, snudde seg mot stemmen. En eller annen nyutdannet klovn fra akademiet, tenkte han, og tok et drag. «Hva har vi?» spurte han, mens han pattet ettertenksomt på munnstykket. En effektiv måte å understreke sin egen autoritet.

Assistenten viste ham bort til scenen. En kvinne, blond, i slutten av tjueårene, lå i en blodpøl under et tre. Som en pervers snøengel i påskeslapset. Et ekkelt sår i bakhodet, sannsynligvis laget av den blodige Steinbeck-romanen som lå ved siden av henne. Bakken rundt var ikke preget av noe basketak. Gjerningspersonen måtte ha sneket seg opp på henne, slått henne ned før hun ante faren.

«Hvor lenge har hun ligget her?» spurte Chick, fremdeles pattende. En jevn strøm av koksgrå røyk steg opp fra nebbet hans. Han var i siget. «Siden totiden, ifølge teknikerne,» stotret klovnen, åpenbart ikke vant til å presentere informasjon fortløpende. «Noen vitner?» Assistenten nikket, og ledet ham bort til en kvinne i utkanten av parken. Beige frakk, stor hatt, solbriller. Distansert, tenkte Chick.

«God morgen,» sa han til kvinnen. Også hun i slutten av tjueårene. Kanskje en bekjent av offeret. «Nei,» svarte hun. «Fair,» sa han. «Kjente du henne?» I mangel av en fleksibel nakke måtte han stavre seg rundt på de tynne bena for å nikke bort mot den døde kvinnen. Hun nikket, men han så det ikke siden han nå stod med ryggen til henne, så hun måtte gjenta den bekreftende bevegelsen når hun igjen så inn i de sorte prikkene han hadde til øyne.

«Vi gikk på samme studie. Litvit oppe på universitetet,» begynte hun, før Chicks piperøyk tvang frem et hosteanfall. Han nikket, tilsynelatende oppmuntrende. «Men vi var ikke veldig nære venner,» harket hun. «Hun var, ehm…» Chick kjente kriblingen. En viktig ledetråd var på vei. «Hun likte klassiske verker.» Hun hvisket de to siste ordene, som om hun fryktet å påkalle en litteraturvitenskapelig demon. Chick prøvde å lese det uutgrunnelige ansiktsuttrykket. Han dro forstørrelsesglasset opp av lommen, i den grad en kylling har lommer, og rettet det mot henne.

«Jeg trodde Steinbeck var modernist?» spurte han. Munnen hennes åpnet seg, som i sjokk. Hun snudde seg og løp.

DEL 2: (av Johanna Holt Kleive)

Superdetektiven Philip K. Chick hadde sett den lammende frykten i øynene til offerets bekjente. Hun skjulte noe. Øynene hennes var fylt til randen av uuttalte kommentarer. Bet seg i leppene gjorde hun også. Hadde hun noe med drapet å gjøre? Eller verre: Var hun det neste offeret i rekken?

Chick ble stående å studere det eiendommelige såret i bakhodet til den avdøde. Et virkelig kjøttfullt mord, tenkte superdetektiven. Bakhodet var most i stykker som rognebærgeléen han pleide å ha på toppen av osteskiva, og hjernemassen hadde begynt å renne ut. Dette var åpenbart en handling utført i sinne.

Til Chicks store forbløffelse lå den blodige Steinbeck-romanen under hodet på offeret. Gjerningspersonen hadde ikke bare sneket seg opp på henne og slått henne ned så blodet sprutet som en glorie rundt hodet hennes. Den slu og oppmerksomhetssyke morderen hadde lagt drapsvåpenet under hodet på den avdøde, som en annen pute.

Makabert, ytterst makabert, tenkte Chick og tok et dypt drag av sin karakteristiske pipe. Da en av teknikerne gikk bort til teltet, tok Chick den blodbefengte Steinbeck-romanen i nærmere øyesyn. Han bladde litt i den, og kom over et parti som var streket under med rød skrift:

«De fleste mennesker vet ikke når de har det» .

Sitatet tilhørte Steinbeck selv. Ikke noe spesielt over det. Men akkurat denne setningen var streket under med stor, tjukk penn – etterfulgt av et hjerte med en pil.  Hadde man her med en hemmelig beskjed å gjøre? Var det kanskje morderen som hadde streket ut beskjeden med vilje? Piperøyken tetnet i takt med tankene.

En snikende følelse av at Chick hadde med et dypt og alvorlig trekantdrama å gjøre, grep ham.

– Du der, se å kom deg til helvete vekk herfra, lød en stemme, bare noen centimeter unna Chick. 

DEL 3: (av Kathinka Wang)

Det er én ting du må vite om Philip K. Chick – han lar seg ikke pelle på nesa, eller nebbet, i hans tilfelle. Det faretruende varskoet var som musikk i detektivens “ører”, og med den blodige Steinbecken under den befrakkede vingen legger han på sprang i retning stemmen. 

Han så en mørk skikkelse forsvinne inn i skogholtet, bare meter unna åstedet. Chick løper så raskt de tynne kyllingbeina tillater, og tar noen saftige drag av pipa i farta. Ingenting er som litt nikotin rett i lungene når du skal fange kriminelle. 

Bak seg hører han flere av teknikerne rope etter ham, “vent, Philip, du trenger assistanse!”. Han ler for seg selv. “Chick er som et enmannsorkester, han spiller alle instrumentene selv”, tenker han fornøyd. Å fakke skurker i ulendt terreng er hans spesialitet. 

Bare noen meter inn i skogen blir det mørkt. Det er tjukt med trær som står tett i tett, de danner en ugjennomtrengelig mur for det dunkle dagslyset. De svarte kyllingøynene kaster seg fra side til side, men til ingen nytte. Han har mistet den mulige gjerningsmannen (eller kvinnen, han vet bedre enn noen at de er minst like kapable til slike poetiske drap) av synet. 

Han tar seg et siste, hult drag av pipa, før han legger den i lomma på den karakteristiske frakken og snur seg mot skogsåpningen igjen. “Du har blitt gammel, Chick. Du har mista det”, mumler han. Lara hadde rett. 

“NEEEEEI, VÆR SÅ SNILL!”

Han skvetter til så han mister boka. Var ikke det stemmen til klovnen, den nye jyplingen på jobb? Skriket borrer seg inn i margen på den gule kroppen. Det var ikke langt unna. Chick tar en 360 inn i skogen igjen i retning jammeret, fast bestemt på å løse gåten og redde sin nye, unge makker. Bare han ikke er for sent ute…

Mens han stagger av gårde inn i mørket går det understrekede sitatet fra boka på repeat i hodet hans. “De fleste mennesker vet ikke når de har det…har det? Men hva faen er det de har eller ikke har??” 

Mer rekker han ikke tenke før han mister fotfeste og faller over ende over noe stort på den fuktige bakken.

DEL 4: (av Hedda Elizabeth Gray Lægreid)

En tung susing brer seg i den lille kyllingskolten til Chick. Det piper og jamrer, det er som om hodet er i ferd med å sprenge hvert øyeblikk. Han tar seg til hodet. Pokker, som det svir. Rett over den høyre, svarte prikken han har til øye, renner det en klissete, fuktig masse. Chick fører vingen til nebbet, smatter ettertenksomt på den klissete massen. Blod, stadfester han. Det være blod. 

Helt siden Philip K. Chick var en ung detektivstudent, har han vært ekstremt god på å fange opp diverse lukter og smaker, særlig blod. Mange vil si det er nettopp derfor han ble den superdetektiven han er i dag. Andre vil kalle det ren og skjær flaks. Det får være det samme. Chick bærer sin stolthet i nebbet, han vet å ikke bry seg med sladder og tøv. Det spiser av verdifull tid. 

Chick tar et raskt blikk på vingen. Den er blitt rød. Han hadde rett, altså. Det var blod. Nåvel. Han besitter fortsatt gudegaven mange har misunt ham. Lara kan seile i sin egen sjø. 

Idet Chick stavrer seg opp på beina, og setter i gang en febrilsk jakt etter sin kjære pipe (det er klart at det pattende nebbet savner sin partner), innser han brått hva han har snublet over. Det var da som pokker! Saft suse! 

Det er offerets bekjente. Hun ligger som en snøengel på bakken foran ham, ansiktet er trykket ned i bakken, bakhodet blodig. Det hele er overstadig makabert, på grensen til skittent. Søren tute, tenker Chick. Plottet tykner. Men hvorfor? 

Han finner frem reservepipen i frakkelommen, den han alltid har liggende for tilfeller som dette. Han er vant til at pipen ofte forsvinner under etterforskningen. Et mysterium han er nødt til å begi seg ut på ved en annen anledning.

«Inspektør Chick!» Chick snur seg og får øye på den nyutdannede jyplingen av en klovn til assistent han har. Jasså, så han lever. «Så du er i live, mann?» Chick tar et godt drag av pipa. «Jeg hørte deg skrike, jeg trodde du var i fare. Jeg mistet gjerningspersonen på grunn av deg, din pøbel», sier Chick. Han ser mistenksomt på den store dusten foran ham. Mer rekker han ikke si. Fra treet over den meningsløse assistenten hans, henger det noe – det vil si, det henger mengder – med bøker. Et helt bibliotek. 

Chick drar forstørrelsesglasset opp av lommen, og gjentar det understrekede sitatet i Steinbeck-romanen høyt: «De fleste mennesker vet ikke når de har det». Hva kunne det bety? Så blir Chick fylt med en skrekkblandet fryd. «Men jeg har det! Jeg har løst gåten.»

DEL 5: (av Dag August Schmedling Dramer)

“Enda godt at du er i livet da, og ikke ble nok et offer for denne besynderlig beleste gjerningsmannen” sier partneren hans, denne store dusten som ikke er i nærheten av å inneha Philip K. Chicks’ kyllingantropomorfiske karisma. “Det var da også en måte å formulere det på”, sier Chick lavmelt, i det han – som alltid – sugde et ettertenksomt drag inn fra den trofaste pipa. Chick ser opp på det hengende biblioteket. “Babylons hersens hengende haver, men i bokform i den skandinaviske skogen” mumler Chick for seg selv, i det han funderer på hvordan han – i klassisk Poirot-stil – skal avsløre gjerningsmannen. “Vel,” tenker Chick videre, “det blir vanskelig å avsløre gjerningsmannen for en som allerede vet hvem gjerningsmannen er». Hans klare stemme stiger i den kjølige natten. «Faktisk blir det umulig.” 

“Hva behager” utbryter den intetsigende assistenten. Chick ser prøvende, nærmest undrende på ham. Blodet som renner ned ved hans høyre knappenålsøye har så vidt begynt å koagulere. “Dum, dum, dum; så dum går det altså an å være!” nærmest roper Chick ut i vinternatten som snart markerer våren – mer til seg selv enn til assistenten. “Så dum at jeg ikke så at det ikke var du som var dum, min kjære, unge assistent, men jeg. I kraft av å ivareta min karisma som fugledetektiv par excellance, glemte jeg helt å se det som var foran meg hele tiden … En klassisk trope i litteraturen!” “Hva i all verden er det du rabler om mann” stammer assistenten skjelvende frem. 

“Som morder, drapsmann, gjerningsmann er det umulig for deg å ikke vite at det er du som, vel, nettopp har utført disse drapene” fortsetter Chick rolig, i det han besinner seg får å ikke miste roen (hvordan hadde Poirot gjort det?) Dusteassistenten snubler bakover, i det Steinbeckromanen som ligger i blodsnøen treffer ham i hælen, som Paris’ pil i Akilles’ utsøkte hæl (hersens garpegenitiv!). “Ja, nettopp!” tenker Chick. “Det er det alt handler om … kanon!” “Din klassisistiske pøbel, din nederdrektige litterat-slyngel!” brøler Chick ut i mørket, i det empatien for drapsofferet i snøen fullstendig overrumpler hans trope-aktige detektivaspirasjoner. 

“Hva faen er det du insinuerer!?” skriker partneren , i det Chicks vinger brer sin skygge ut over blodboksnøen som en hevnens engel. “Intet er mer åpenbart, min kjære idiot.” fortsetter Chick rolig, i det den berømmelige besinnelsen endelig har anmeldt sin tilbakekomst i kyllingens sinn. 

Du drepte disse kvinnene, ikke i kaldt blod, men i varmt.” “Hva, hvem, pfffff” stønner assistenten, i det hans mordblikk ikke lenger er i stand til å hete seg tilstrekkelig opp til en fysisk konfrontasjon med hans overkylling.  

“Du skulle ønske” fortsetter Chick, i det hans avianske føtter, knitrer seg bortover snøen i retning den stammende morderassistent “at du kunne utføre et kaldt drap, men i sannhet har du utført disse bestialske drapene i affekt.” Assistentens blå øyne, ser opp i Chicks punktumssvarte “Du har ingen bevis mann!” Chick ser, med sitt merkelig uttrykksfulle ornitologisk inspirerte ansikt, ned på ham, sørgmodig. “Disse kvinnene, disse unge lovende litteratene/litteraturviterne, var en gang dine elskerinner… Ja, ikke samtidig, selvfølgelig, da du neppe er i besittelse av den formen for seksuell sjarm.” “Men, men” fortsetter assistenten, i det han hever den ene armen, som for å forsvare seg.” “Du var forelsket i dem etter tur, og de var kanskje forelsket i deg. Men det som felte dem, stakkars ungdom, var deres kjærlighet for litteraturen.” 

Assistenten, denne klovnen av en ikke fullt så dum jypling, innser at slaget er tapt, men fortsetter å stamme “du misforstår, mann.” “Alt er lov i krig og kjærlighet” fortsetter Chick. Da dine forhenværende kjærester viste seg å være kjedelige nok til å kritisere kanon gjennom sine feministiske teorier, besluttet du at det var best å drepe dem med en tung Steinbeck-roman til skolten … Men lite ante du at det var Steinbeck som skulle felle deg!” 

På et vis ingen egentlig er i stand til å forklare utenfor litteraturen, griper Chick, med sine to vinger (pipen måtte forsakes i snøens vold, midlertidig) assistenten i armen, og slenger på ham håndjern. 

“Å henge opp et bibliotek midt i skogen, og så la en utpekt modernist drepe de skjønne unge kritikerne, ikke bare psykisk men fysisk … Ikke dårlig til symbolikk!” medgir Chick. “og nå kommer du altså villig med meg … Det var kjærligheten til litteratur som fakket deg, ikke meg!” Assistenten vrir plutselig på seg “duh, show don’t tell a mann!” 

“He, he, he” … En raspete stemme stiger ut av skogens fuktige mørke. Kyllingmannen og dummedummedum snur seg overrasket rundt. To lyseblå øyne, og et par knappenåler blir store i det de ser på figuren som nå gir seg til kjenne i månelyset. “John Steinbeck!” Utbryter de i kor. 


“Det stemmer, det er meg.” Steinbeck er umiskjennelig lik seg selv, slik han fremstod i portrettfotografier på slutten av karrieren. Han har på seg en svart kappe over ulljakka. “Men, hvordan?” stammer – sjeldent nok – Chic frem. Steinbeck trekker på det rynkete, men fortsatt maskuline smilebåndet. “Tror dere at jeg er så dum at jeg – som en annen superskurk – kommer til å avsløre at hemmeligheten bak mitt evige liv ligger i at jeg helt på slutten av karrieren, sluttet å være modernist, men begynte å lete etter De vises sten … Å faen!” “Aha” utbryter dummedum og Chick, igjen, i kor.

Plutselig hiver tre menn i tropedrakt seg ned fra biblioteket i trærne. “Jeg har armen hans!” Utbryter Gaus Dal. “Nei, den er det jeg som har” skriker Brummund tilbake. “Hva har jeg da karer”? undrer Roms tilbake. “Du har i hvert fall ikke peiling Roms” svarer Gaus surt.” “jaja, nå har vi endelig fakket ham da karer» sier Roms i det han vender seg mot kylling med kumpan. «Vi har vært på leting helt siden Atlantis etter mannen som under nesene våre stjal De vises sten fra Bokverdenen vi på magisk vis entret.” 

Chick patter på pipa han hadde plukket opp fra blodboksneen. “Da var det meget beleilig at bokportalen førte dere ut hit da, karer …” 

“Tror du ja, kylling!” En syvende, ukjent stemme – mørk og illevarslende – kommer fra bak treet bøkene var hengt opp i. 

Ba, ba BAM BAM BAAAAA! 

Tom Mathisen hopper plutselig frem foran øynene dine i en tweedjakke han stjal fra NRK, med mikrofon i hånden. Silkeskjerf. Han ser rett i kameraet: 

“Vil Philip K. Chicks eventyr noen sinne bli ferdig? Vil Gaus, Roms og Brummund noen gang få has på den sta Steinbeck? HVEM i all verden er eieren av den ukjente, SYVENDE stemmen?? Kommer Laras egg til å klekke??? Og hvem i huleste heite BIBLIOTEKSOPPHENG er morderen her egentlig? FØØØLG MED i neste episode av BRØDRENE DAL OG LEGENDEN OM PLOMMEN I MORDET!”

Du puster ut løft fra et slitent luftrør, et eller annet sted mellom et sukk og et stønn. “Metaduster” … “rapsodistiske wannabes” tenker du, i det du reiser deg opp fra toalettskålen der siste rapsode ble lest. Lite aner du, at en gigantisk Steinbeckroman henger faretruende nær hodet ditt.