Som plommen i mordet: Del 5

Dette er femte og siste del av Rapsodes påskekrim. Her har redaktørene tatt i bruk en god, gammaldags partylek: hver og en av oss har skrevet videre på en liten del av historien, uten å kjenne til hele forløpet. Med andre ord: ALT kan skje, misforståelser kan oppstå, blodet kan sprute? Klarer redaktørene å henge med på sin egen gåte?

Dette har skjedd tidligere: Chick kommer seg etter å ha blitt overfalt inne i den mørke skogen. Han bevitner nok et mord i besiktigelsen av nok et offer; offerets venninne, som ligger på bakken (i likhet med det opprinnelige offeret) som en avskyelig snøengel. Han oppdager, med den intetsigende detektivpartneren, et helt bibliotek, som, bemerkelsesverdig nok, henger like over hodet på jypling-partneren.

“Enda godt at du er i livet da, og ikke ble nok et offer for denne besynderlig beleste gjerningsmannen” sier partneren hans, denne store dusten som ikke er i nærheten av å inneha Philip K. Chicks’ kyllingantropomorfiske karisma. “Det var da også en måte å formulere det på”, sier Chick lavmelt, i det han – som alltid – sugde et ettertenksomt drag inn fra den trofaste pipa. Chick ser opp på det hengende biblioteket. “Babylons hersens hengende haver, men i bokform i den skandinaviske skogen” mumler Chick for seg selv, i det han funderer på hvordan han – i klassisk Poirot-stil – skal avsløre gjerningsmannen. “Vel,” tenker Chick videre, “det blir vanskelig å avsløre gjerningsmannen for en som allerede vet hvem gjerningsmannen er». Hans klare stemme stiger i den kjølige natten. «Faktisk blir det umulig.” 

“Hva behager” utbryter den intetsigende assistenten. Chick ser prøvende, nærmest undrende på ham. Blodet som renner ned ved hans høyre knappenålsøye har så vidt begynt å koagulere. “Dum, dum, dum; så dum går det altså an å være!” nærmest roper Chick ut i vinternatten som snart markerer våren – mer til seg selv enn til assistenten. “Så dum at jeg ikke så at det ikke var du som var dum, min kjære, unge assistent, men jeg. I kraft av å ivareta min karisma som fugledetektiv par excellance, glemte jeg helt å se det som var foran meg hele tiden … En klassisk trope i litteraturen!” “Hva i all verden er det du rabler om mann” stammer assistenten skjelvende frem. 

“Som morder, drapsmann, gjerningsmann er det umulig for deg å ikke vite at det er du som, vel, nettopp har utført disse drapene” fortsetter Chick rolig, i det han besinner seg får å ikke miste roen (hvordan hadde Poirot gjort det?) Dusteassistenten snubler bakover, i det Steinbeckromanen som ligger i blodsnøen treffer ham i hælen, som Paris’ pil i Akilles’ utsøkte hæl (hersens garpegenitiv!). “Ja, nettopp!” tenker Chick. “Det er det alt handler om … kanon!” “Din klassisistiske pøbel, din nederdrektige litterat-slyngel!” brøler Chick ut i mørket, i det empatien for drapsofferet i snøen fullstendig overrumpler hans trope-aktige detektivaspirasjoner. 

“Hva faen er det du insinuerer!?” skriker partneren , i det Chicks vinger brer sin skygge ut over blodboksnøen som en hevnens engel. “Intet er mer åpenbart, min kjære idiot.” fortsetter Chick rolig, i det den berømmelige besinnelsen endelig har anmeldt sin tilbakekomst i kyllingens sinn. 

Du drepte disse kvinnene, ikke i kaldt blod, men i varmt.” “Hva, hvem, pfffff” stønner assistenten, i det hans mordblikk ikke lenger er i stand til å hete seg tilstrekkelig opp til en fysisk konfrontasjon med hans overkylling.  

“Du skulle ønske” fortsetter Chick, i det hans avianske føtter, knitrer seg bortover snøen i retning den stammende morderassistent “at du kunne utføre et kaldt drap, men i sannhet har du utført disse bestialske drapene i affekt.” Assistentens blå øyne, ser opp i Chicks punktumssvarte “Du har ingen bevis mann!” Chick ser, med sitt merkelig uttrykksfulle ornitologisk inspirerte ansikt, ned på ham, sørgmodig. “Disse kvinnene, disse unge lovende litteratene/litteraturviterne, var en gang dine elskerinner… Ja, ikke samtidig, selvfølgelig, da du neppe er i besittelse av den formen for seksuell sjarm.” “Men, men” fortsetter assistenten, i det han hever den ene armen, som for å forsvare seg.” “Du var forelsket i dem etter tur, og de var kanskje forelsket i deg. Men det som felte dem, stakkars ungdom, var deres kjærlighet for litteraturen.” 

Assistenten, denne klovnen av en ikke fullt så dum jypling, innser at slaget er tapt, men fortsetter å stamme “du misforstår, mann.” “Alt er lov i krig og kjærlighet” fortsetter Chick. Da dine forhenværende kjærester viste seg å være kjedelige nok til å kritisere kanon gjennom sine feministiske teorier, besluttet du at det var best å drepe dem med en tung Steinbeck-roman til skolten … Men lite ante du at det var Steinbeck som skulle felle deg!” 

På et vis ingen egentlig er i stand til å forklare utenfor litteraturen, griper Chick, med sine to vinger (pipen måtte forsakes i snøens vold, midlertidig) assistenten i armen, og slenger på ham håndjern. 

“Å henge opp et bibliotek midt i skogen, og så la en utpekt modernist drepe de skjønne unge kritikerne, ikke bare psykisk men fysisk … Ikke dårlig til symbolikk!” medgir Chick. “og nå kommer du altså villig med meg … Det var kjærligheten til litteratur som fakket deg, ikke meg!” Assistenten vrir plutselig på seg “duh, show don’t tell a mann!” 

“He, he, he” … En raspete stemme stiger ut av skogens fuktige mørke. Kyllingmannen og dummedummedum snur seg overrasket rundt. To lyseblå øyne, og et par knappenåler blir store i det de ser på figuren som nå gir seg til kjenne i månelyset. “John Steinbeck!” Utbryter de i kor. 


“Det stemmer, det er meg.” Steinbeck er umiskjennelig lik seg selv, slik han fremstod i portrettfotografier på slutten av karrieren. Han har på seg en svart kappe over ulljakka. “Men, hvordan?” stammer – sjeldent nok – Chic frem. Steinbeck trekker på det rynkete, men fortsatt maskuline smilebåndet. “Tror dere at jeg er så dum at jeg – som en annen superskurk – kommer til å avsløre at hemmeligheten bak mitt evige liv ligger i at jeg helt på slutten av karrieren, sluttet å være modernist, men begynte å lete etter De vises sten … Å faen!” “Aha” utbryter dummedum og Chick, igjen, i kor.

Plutselig hiver tre menn i tropedrakt seg ned fra biblioteket i trærne. “Jeg har armen hans!” Utbryter Gaus Dal. “Nei, den er det jeg som har” skriker Brummund tilbake. “Hva har jeg da karer”? undrer Roms tilbake. “Du har i hvert fall ikke peiling Roms” svarer Gaus surt.” “jaja, nå har vi endelig fakket ham da karer» sier Roms i det han vender seg mot kylling med kumpan. «Vi har vært på leting helt siden Atlantis etter mannen som under nesene våre stjal De vises sten fra Bokverdenen vi på magisk vis entret.” 

Chick patter på pipa han hadde plukket opp fra blodboksneen. “Da var det meget beleilig at bokportalen førte dere ut hit da, karer …” 

“Tror du ja, kylling!” En syvende, ukjent stemme – mørk og illevarslende – kommer fra bak treet bøkene var hengt opp i. 

Ba, ba BAM BAM BAAAAA! 

Tom Mathisen hopper plutselig frem foran øynene dine i en tweedjakke han stjal fra NRK, med mikrofon i hånden. Silkeskjerf. Han ser rett i kameraet: 

“Vil Philip K. Chicks eventyr noen sinne bli ferdig? Vil Gaus, Roms og Brummund noen gang få has på den sta Steinbeck? HVEM i all verden er eieren av den ukjente, SYVENDE stemmen?? Kommer Laras egg til å klekke??? Og hvem i huleste heite BIBLIOTEKSOPPHENG er morderen her egentlig? FØØØLG MED i neste episode av BRØDRENE DAL OG LEGENDEN OM PLOMMEN I MORDET!”

Du puster ut løft fra et slitent luftrør, et eller annet sted mellom et sukk og et stønn. “Metaduster” … “rapsodistiske wannabes” tenker du, i det du reiser deg opp fra toalettskålen der siste rapsode ble lest. Lite aner du, at en gigantisk Steinbeckroman henger faretruende nær hodet ditt.