Som plommen i mordet: Del 4

Dette er fjerde del av Rapsodes påskekrim. Her har redaktørene tatt i bruk en god, gammaldags partylek: hver og en av oss har skrevet videre på en liten del av historien, uten å kjenne til hele forløpet. Med andre ord: ALT kan skje, misforståelser kan oppstå, blodet kan sprute? Klarer redaktørene å henge med på sin egen gåte?

Dette har skjedd tidligere: Chick måtte sette fart inn i skogen, på jakten etter gjerningsmannen – eller kvinnen? Alt strammer seg til når han faller over noe stort og fuktig på den våte bakken…

En tung susing brer seg i den lille kyllingskolten til Chick. Det piper og jamrer, det er som om hodet er i ferd med å sprenge hvert øyeblikk. Han tar seg til hodet. Pokker, som det svir. Rett over den høyre, svarte prikken han har til øye, renner det en klissete, fuktig masse. Chick fører vingen til nebbet, smatter ettertenksomt på den klissete massen. Blod, stadfester han. Det være blod. 

Helt siden Philip K. Chick var en ung detektivstudent, har han vært ekstremt god på å fange opp diverse lukter og smaker, særlig blod. Mange vil si det er nettopp derfor han ble den superdetektiven han er i dag. Andre vil kalle det ren og skjær flaks. Det får være det samme. Chick bærer sin stolthet i nebbet, han vet å ikke bry seg med sladder og tøv. Det spiser av verdifull tid. 

Chick tar et raskt blikk på vingen. Den er blitt rød. Han hadde rett, altså. Det var blod. Nåvel. Han besitter fortsatt gudegaven mange har misunt ham. Lara kan seile i sin egen sjø. 

Idet Chick stavrer seg opp på beina, og setter i gang en febrilsk jakt etter sin kjære pipe (det er klart at det pattende nebbet savner sin partner), innser han brått hva han har snublet over. Det var da som pokker! Saft suse! 

Det er offerets bekjente. Hun ligger som en snøengel på bakken foran ham, ansiktet er trykket ned i bakken, bakhodet blodig. Det hele er overstadig makabert, på grensen til skittent. Søren tute, tenker Chick. Plottet tykner. Men hvorfor? 

Han finner frem reservepipen i frakkelommen, den han alltid har liggende for tilfeller som dette. Han er vant til at pipen ofte forsvinner under etterforskningen. Et mysterium han er nødt til å begi seg ut på ved en annen anledning.

«Inspektør Chick!» Chick snur seg og får øye på den nyutdannede jyplingen av en klovn til assistent han har. Jasså, så han lever. «Så du er i live, mann?» Chick tar et godt drag av pipa. «Jeg hørte deg skrike, jeg trodde du var i fare. Jeg mistet gjerningspersonen på grunn av deg, din pøbel», sier Chick. Han ser mistenksomt på den store dusten foran ham. Mer rekker han ikke si. Fra treet over den meningsløse assistenten hans, henger det noe – det vil si, det henger mengder – med bøker. Et helt bibliotek. 

Chick drar forstørrelsesglasset opp av lommen, og gjentar det understrekede sitatet i Steinbeck-romanen høyt: «De fleste mennesker vet ikke når de har det». Hva kunne det bety? Så blir Chick fylt med en skrekkblandet fryd. «Men jeg har det! Jeg har løst gåten.»