Som plommen i mordet: Del 3

Dette er tredje del av Rapsodes påskekrim. Her har redaktørene tatt i bruk en god, gammaldags partylek: hver og en av oss har skrevet videre på en liten del av historien, uten å kjenne til hele forløpet. Med andre ord: ALT kan skje, misforståelser kan oppstå, blodet kan sprute? Klarer redaktørene å henge med på sin egen gåte?

Det er én ting du må vite om Philip K. Chick – han lar seg ikke pelle på nesa, eller nebbet, i hans tilfelle. Det faretruende varskoet var som musikk i detektivens “ører”, og med den blodige Steinbecken under den befrakkede vingen legger han på sprang i retning stemmen. 

Han så en mørk skikkelse forsvinne inn i skogholtet, bare meter unna åstedet. Chick løper så raskt de tynne kyllingbeina tillater, og tar noen saftige drag av pipa i farta. Ingenting er som litt nikotin rett i lungene når du skal fange kriminelle. 

Bak seg hører han flere av teknikerne rope etter ham, “vent, Philip, du trenger assistanse!”. Han ler for seg selv. “Chick er som et enmannsorkester, han spiller alle instrumentene selv”, tenker han fornøyd. Å fakke skurker i ulendt terreng er hans spesialitet. 

Bare noen meter inn i skogen blir det mørkt. Det er tjukt med trær som står tett i tett, de danner en ugjennomtrengelig mur for det dunkle dagslyset. De svarte kyllingøynene kaster seg fra side til side, men til ingen nytte. Han har mistet den mulige gjerningsmannen (eller kvinnen, han vet bedre enn noen at de er minst like kapable til slike poetiske drap) av synet. 

Han tar seg et siste, hult drag av pipa, før han legger den i lomma på den karakteristiske frakken og snur seg mot skogsåpningen igjen. “Du har blitt gammel, Chick. Du har mista det”, mumler han. Lara hadde rett. 

“NEEEEEI, VÆR SÅ SNILL!”

Han skvetter til så han mister boka. Var ikke det stemmen til klovnen, den nye jyplingen på jobb? Skriket borrer seg inn i margen på den gule kroppen. Det var ikke langt unna. Chick tar en 360 inn i skogen igjen i retning jammeret, fast bestemt på å løse gåten og redde sin nye, unge makker. Bare han ikke er for sent ute…

Mens han stagger av gårde inn i mørket går det understrekede sitatet fra boka på repeat i hodet hans. “De fleste mennesker vet ikke når de har det…har det? Men hva faen er det de har eller ikke har??” 

Mer rekker han ikke tenke før han mister fotfeste og faller over ende over noe stort på den fuktige bakken.

Følg med i morgen for et nytt kapittel i den neglebitende historien…