Som plommen i mordet: En krimgåte i fem deler

Dette er en del av Rapsodes påskekrim. Her har redaktørene tatt i bruk en god, gammaldags partylek: hver og en av oss har skrevet videre på en liten del av historien, uten å kjenne til hele forløpet. Med andre ord: ALT kan skje, misforståelser kan oppstå, blodet kan sprute? Klarer redaktørene å henge med på sin egen gåte?

DEL 1:

Påskemorgen slukker sorgen, tenkte Philip K. Chick idet han ankom åstedet og presset seg forbi den lille gruppen tilskuere som hadde samlet seg i parken denne kalde marsdagen. Men sorgen var åpenbart ikke slukket. Ikke enda.

«Inspektør Chick!» Den antropomorfiske superdetektiven, en halvannen meter høy kylling med Sherlock Holmes-hatt, i ferd med å tenne sin karakteristiske pipe, snudde seg mot stemmen. En eller annen nyutdannet klovn fra akademiet, tenkte han, og tok et drag. «Hva har vi?» spurte han, mens han pattet ettertenksomt på munnstykket. En effektiv måte å understreke sin egen autoritet.

Assistenten viste ham bort til scenen. En kvinne, blond, i slutten av tjueårene, lå i en blodpøl under et tre. Som en pervers snøengel i påskeslapset. Et ekkelt sår i bakhodet, sannsynligvis laget av den blodige Steinbeck-romanen som lå ved siden av henne. Bakken rundt var ikke preget av noe basketak. Gjerningspersonen måtte ha sneket seg opp på henne, slått henne ned før hun ante faren.

«Hvor lenge har hun ligget her?» spurte Chick, fremdeles pattende. En jevn strøm av koksgrå røyk steg opp fra nebbet hans. Han var i siget. «Siden totiden, ifølge teknikerne,» stotret klovnen, åpenbart ikke vant til å presentere informasjon fortløpende. «Noen vitner?» Assistenten nikket, og ledet ham bort til en kvinne i utkanten av parken. Beige frakk, stor hatt, solbriller. Distansert, tenkte Chick.

«God morgen,» sa han til kvinnen. Også hun i slutten av tjueårene. Kanskje en bekjent av offeret. «Nei,» svarte hun. «Fair,» sa han. «Kjente du henne?» I mangel av en fleksibel nakke måtte han stavre seg rundt på de tynne bena for å nikke bort mot den døde kvinnen. Hun nikket, men han så det ikke siden han nå stod med ryggen til henne, så hun måtte gjenta den bekreftende bevegelsen når hun igjen så inn i de sorte prikkene han hadde til øyne.

«Vi gikk på samme studie. Litvit oppe på universitetet,» begynte hun, før Chicks piperøyk tvang frem et hosteanfall. Han nikket, tilsynelatende oppmuntrende. «Men vi var ikke veldig nære venner,» harket hun. «Hun var, ehm…» Chick kjente kriblingen. En viktig ledetråd var på vei. «Hun likte klassiske verker.» Hun hvisket de to siste ordene, som om hun fryktet å påkalle en litteraturvitenskapelig demon. Chick prøvde å lese det uutgrunnelige ansiktsuttrykket. Han dro forstørrelsesglasset opp av lommen, i den grad en kylling har lommer, og rettet det mot henne.

«Jeg trodde Steinbeck var modernist?» spurte han. Munnen hennes åpnet seg, som i sjokk. Hun snudde seg og løp.

Følg med i morgen for del 2…