Verdien i et vindu

Jeg trodde jeg hadde sett det meste i en alder av femogtyve, men så flyttet jeg inn i en liten leilighet på Grünerløkka – med det tidvis irriterende og forlokkende vinduet. Vinduet lå innerst i stua… eller kjøkkenet… spørs hvordan du ser det. Leiligheten har knapt nok plass til personligheten min, men uansett; verdien av kollektivet lå i selve vinduet. I utsikten.

Jeg trodde jeg hadde sett det meste, men iblant hender det at jeg må se to ganger mot samme oppdagelse, bare for å forsikre meg om at livet der ute er så absurd og sykt som jeg alltid har hatt en formening om at det er. 

Jeg vil påstå at vinduet vender ut mot et levende scenebilde; en TV-produksjon som sprenger budsjettet når som helst. Vinduet er så forbanna forlokkende til nesten alle døgnets tider. Noen ganger kan jeg ha vanskeligheter for å løsrive meg. Redd for å gå glipp av noe. Jeg kan stå så lenge ved vinduet mitt, at forståelsen av at jeg er vitne til virkelige hendelser er fullstendig fraværende. Kaffekoppen blir kald i hånden min.

All verden er en scene, og mitt vindu er en TV med evig lisens.

Scenarioene der ute endres brått og brutalt, støtt og stadig. Som om noen sitter på fjernkontrollen ett eller annet sted. Jeg har sett alt fra hunder i barnevogn, til kvinner i stakk og bunad lagt i jern. Med uteserveringen gatelangs blir gata fort til en catwalk, og brått legger man merke til det ene antrekket mer alarmerende enn det andre. Tidvis kan antrekkene være så dumme at man vurderer å åpne vinduet for å foreslå et kostymeskift, til det beste for oss alle. Men jeg vil jo ikke blande meg inn i denne pågående produksjonen.

Noen stopper opp for å ta bilde av det lille krateret i asfalten; hullet som kan minne om et hjerte hvis man legger godvilja til. Fra min vinkel ser det ut som to tunge testikler, eller «en godt brukt rognpåsa’» om du vil. Lurer på hvor mange damer midt i livet som har delt dette på Facebook-veggen sin siden jeg flyttet inn, med håp om at dette er et godt tegn for fremtiden. Kommer vel an på hvilken vinkel de fotograferer fra.

Siden jeg bor litt opp i høyden og må sitte på galleri, legger jeg merke til ettervekst før alle andre. Eller en begynnende måne lenge før skumringen. Etter antall regnværsdager ser man seg pent nødt til å justere TV-innstillingene; vaske vinduet. Livet må settes på spill da utleiefirmaet knapt nok løfter en finger, og bedriver «ran på lyse dan’» med kombinasjonen ansvarsfraskrivelse og svindel som varemerke.

Jeg må sitte med ræva ut av vinduet når jeg pusser det, og sist jeg gjorde det gikk Astrid S forbi. Hun kikket spørrende opp på meg som satt der oppe og lagde gnikkelyder mot ruta. Kanskje ble hun inspirert? Min TV gjør selv internasjonale kjendiser til mennesker. Jeg har bare blitt vant til at det kryr av kjente ansikter her i området. Andre dødelige er blitt observert så mange ganger, at jeg har tildelt dem både navn og egne historier.

I parken sitter Fuglemannen. Han kaster hele brød etter duene og har en klapptelefon som han støtt og stadig flekker opp. Fuglene kjenner ham igjen når han kommer, og nærmest lander på ham. Ja, akkurat sånn som i «Hjemme alene»-filmen! De må nok gjenkjenne ham på lang avstand, for den ene foten henger alltid litt etter i resten av motorikken. Jeg vil vite alt om ham, men jeg er redd for å bryte illusjonen. Jeg kan selvfølgelig gå ned og ut på scenen, servere ham noen lystige replikker, men da er jeg blitt en av dem og fantasien min er erstattet med fakta. Og hva om jeg ikke liker virkeligheten? Hva om den ikke stemmer med det jeg vet fra vinduet mitt? Sist gang jeg nærmet meg ham, ble jeg truffet av brødet hans. Men det var jo ikke hans feil. Det var jo jeg som forstyrret hans godt innøvde scene midt i et opptak som ville sett bedre ut fra plassen min på galleriet. Jeg blir oppriktig bekymret hvis jeg ikke ser Fuglemannen på flere dager. Redd det har skjedd ham noe, men så plutselig dukker han opp igjen både nyklipt og blid- helt annerledes enn Beveren. En utslitt og ustelt mann hvor håret har kapslet seg inn i en grønn klump, og som derfor minner mer om en beverhale enn hår. Hvis noen fortsatt er usikker på hvor pandemien stammer fra, har jeg altså min egen teori om dette.

En lørdag morgen klokka 09:00 syklet ei dame tvers over parken med brudeslør i håret. Elegant svingte hun rundt om fontena i retning sentrum. Det må ha vært en av de solfylte lørdagene hvor kaffen smakte ekstra godt og lyden fra fontena var alt annet enn irriterende bakgrunnsstøy. Den samme fontena som fungerer som en slags rundkjøring og ufrivillig badeplass for barn med uoppmerksomme foreldre. Noen ganger fylles den til randen med såpe om nettene. Jeg sverger på at jeg trodde den første snøen falt i juli denne sommeren. Og hver jul henges det opp en lysende stjerne over denne fontena, til lyden fra ustemte tromboner som skal kreve akutt julesteming fra alle fremmøtte, men som maner frem mer tinnitus enn juleglede. Personlig blir jeg noe overrasket over at det i det hele tatt blir lys i noe som helst, for på dagtid ser julebelysningen ut som store, ubehagelige floker, som utrolig nok henger sammen med alle de andre trærne som omkranser parken. Bare tanken på at belysningen skulle ned igjen en dag gjorde meg opprørt og uvel.

Vinduet mitt. En gave og en forbannelse. Jeg får liksom ikke fred før det er blitt kveld og de rareste hendelser og detaljer forsvinner inn i mørket. Sånn at jeg slipper å glo. Da snur alle seg mot lyset fra vinduet mitt. Alle kameraer, produsenter, aktører, statister, scenografer, lyd- og lysteknikere, og andre medvirkende titter opp på galleriet hvor jeg har stått hele dagen, kanskje med en forventning om at jeg skal gi dem stående applaus. Og av og til innbiller jeg meg at jeg gir dem akkurat det. Takknemlig for alt jeg har bevitnet. Redd for alt jeg skal gå glipp av den dagen noen andre sitter på plassen min her oppe på galleriet og jeg ikke lenger får inn signaler på TV’en jeg er så glad i.