In vino veritas

Polet er stengt. Å, men du har ikke vinkjeller? Leit å høre. Kanskje er ikke alle konsekvensene gått opp for deg enda. Det er greit, det. Men når juleferien drar ut i langdrag, og du er forvist til ditt gamle gutterom hos dine foreldre, vit dette: du kan ikke bøte med å drikke.

Spøk til side, å kutte ut alkohol er faktisk en relativt stor oppofrelse. Jeg kjenner på et økende behov for å ta opp et drastisk og lite gjennomtenkt forbrukslån på lykke (for «å drikke er å låne lykke av morgendagen»). Jeg savner å se verden åpne seg, den forløsende følelsen av å kunne gi slipp, litt etter litt, når de mange sosiale filtre gradvis viskes ut. Suget etter å miste kontrollen, til å overskride og våge seg ut av skinnet sitt, blir overveldende – kun tanken på å tape ansikt, en dyp følelse av skam som står brent i minnet dersom det ikke er for lenge siden, kan begrense skadeomfanget av utskeielsene.

Det innvendige raset, ønsket om å fortsette, stadig oppover, uten tanke på at fallet parallelt blir desto høyere, er ambivalent: rusen uttrykker et ønske om sterk nærhet til menneskene og omgivelsene, som øker i intensitet og blir til noe vakkert og opphøyd. Samtidig kan det også tenkes å springe ut ifra et behov for å distansere seg fra verden, enten det er ulmende problemer eller bare gode, gamle weltschmerz som ligger til grunn. Når rusen er oppadstigende og lys, er det lett å tenke i sin forvirrende lykke: ja, så herlig er livet – det er dette som er verden. Men det er ikke sant, på ingen måte. Derfor er denne avstanden så paradoksal, fordi man befinner seg så langt fra virkeligheten, samtidig som jeg-ets nærhet til seg selv og omgivelsene er absolutt.

Når vinen myker opp det tilstivnede vi bærer på, og masken som skjuler vårt indre for omverden forsvinner, kjennes det ikke sårbart, ikke der og da, til det er man for lite selvbevisst. Skammen inntreffer først når du våkner neste morgen, omtåket og skyldbetynget, uten å helt klare å sette fingeren på hvorfor. Forsiktig ransaker du korttidshukommelsen etter flauser, hvor du snart finner mer enn du skulle ønske (men selv om forkleinelsen er betydelig der og da, betyr ikke det at du er blitt klokere neste gang).

Å drikke er å komme nærmere seg selv. Båndene som andre pålegger deg, gjør seg ikke lenger like gjeldende. Og fordi festen stort sett alltid foregår i det sosiale rommet, er det på mange måter den ærligste formen for sosialisering.  Allikevel må vi glemme eller fornekte det som skjedde og ble sagt.

Savnet etter rusens ambivalens er stort – det er herlig å kunne forgylle omgivelsene, befeste alle inntrykk og opphøye alle tanker. Men nederst med liten skrift på denne noe lugubre avtalen vil du finne at du på et tidspunkt  er pålagt å ligge kald og forfrossen under en rhododendronbusk, kanskje med spy på den ene foten, som dessuten mangler en sko.  Og du, som «drikker for å låne lykke av morgendagen», kan ikke unngå å tenke at prisen er en anelse drøy å betale.