Berserket

Jeg står her igjen. Som jeg gjør hver dag. Gul strek mot tåspissene. Viktig ikke å trå over den nå. Viktig å stå her, helt rolig, behersket og kontrollert. Ikke se ned over kanten. Bare ikke gjør det. Jeg løfter blikket, som panorerer forbi den ene lysende, animerte og ubetydelige reklameplakaten etter den andre, før det farer langt inn i mørket.

Prøver ikke å tenke på noe. Bare stirre inn i det som ser ut som uendeligheten. Kommer det noe snart? Ser etter et lite lysglimt, men trekker til meg øynene og blunker, mens jeg snur hodet 180 grader mot sanntidsoversikten. 

1 minutt. Ok. La det gå fort. 

Rundt meg virrer folk med nesa i sine Instagram-verdener. Totalt blottet for oppmerksomhet til sine ekte omgivelser. De prater i telefoner og eier ikke intimgrenser. Må gå hånd i hånd og i bredden, så jeg må flytte meg farlig nær, og kanskje til og med litt over, den gule streken. Folk, ass. Tar selfies med livet som innsats. Hadde brorparten mistet telefonene sine utenfor den gule streken og ned i t-banesporet, er jeg sikker på at de hadde stupt ned etter dem, uten å nøle. For tenk om de ikke fikk sett hvor mange reaksjoner de hadde fått på den siste storien eller det siste innlegget?! Enkelte folk, ass. De gjør alt de kan for å ha kontroll over sin eneste kilde til selvtillit og anerkjennelse. Febrilsk tuting, lyden av hvinende nødbrems, og runde lykter som kaster flomlys rett inn i linsa hadde nok blitt en heftig, siste story, det også. Nei, for en ydmykende måte å gå på.   

Noen triller en barnevogn med en liten blidfis som ikke engang vet hva det å være i live innebærer. Så deilig. Å være så uvitende, ukritisk og uredd. Bare glad. Nysgjerrig og utforskende. Ikke vite at du faktisk ikke har kontroll. Du bæsjer og tisser uten at du vet at du gjør noe som heter å bæsje eller å tisse. Gulper litt her og gulper litt der, men synes ikke at det gjør så mye. Smiler likevel. Og er klar for neste måltid like etterpå. Barn, ass. De er fantastiske. 

Skinnene vibrerer og pupillene mine blir mindre. Lyset brer seg og fyller uendeligheten.

1 minutt har gått. Ok. Nå gjelder det. 

Se det komme. Komme nærmere. Fokuser på uendeligheten som ikke lenger er der, men som du likevel kan skimte mellom den kalde betongveggen og drapsvåpenet på hundre hjul. Ikke beveg deg. Stå helt stille med hendene ned, gjerne så langt ned i bukselommene du kommer. Og knytt dem. Da blir det mer friksjon i lommene. Tenk om armen din plutselig strekker seg ut? Eller bena begynner å gå over den gule streken? Kanskje du mister hodet, og kroppen bare gjør det du tenker du absolutt ikke skal gjøre? 

Nei, ta hendene opp igjen. Grip dem fast på hver side av hoftene, så de holder på kroppen. 

Lyset blir skarpere. Ikke se på fronten. Ikke gjør det. Bare ikke. Ikke se hvor flat den er, og hvor runde lyktene er, ikke tenk på hvor nært sjåføren sitter inn mot frontruta, og hva som kan skje med han ved bråstopp. Ikke tenk. Eller tenk at du bare må gi den tid til å stoppe. 

Så du kan komme deg på banen. Og hente den lille elsklingen din i barnehagen. Nå.