Bilde: Forfatter Sivert Moe

Mål, da.

Målet mitt for året er å ikke ha en sykedag på grunn av voldsom panikkangst og depressive tanker. Målet mitt er å ikke la vonde tanker forpeste hodet mitt og kroppen min, sånn at jeg ligger lamslått og gråtende i sengen når jeg egentlig har mye jeg har lyst til å gjøre.

Det må jeg da klare? Er bare å stå i det. Kjempe og ikke la de psykiske utfordringene mine vinne.

Sånn kan jeg tenke. Det er dritlett å tenke sånn. Jeg vet akkurat hva jeg vil når det skjer. Jeg vil at det skal stoppe. Men når det pågår, så er det pokker ikke sjans i helvete at jeg klarer å kontrollere det.

Meditere, kanskje? Det har jeg prøvd. Jeg brukte en app og ble jævlig irritert på hun som prata, fordi hun hadde så utrolig tørr munn, og burde drukket et glass vann før innspilling. Jeg kunne høre tungen hennes feste seg i en inntørket gane for hvert eneste beroligende og hjelpende ord hun ytret. Har du hørt Torstein Bae prate? Sjakkekspert og advokat, som prater helt uten pauser og kan øke pulsen din bare med ord. Hun hørtes litt sånn ut. En tørr Torstein Bae. Hun kunne ikke hjelpe.

Meditasjon kan hjelpe for mye, har jeg forstått. Men hjelper det å meditere når du kaldsvetter, gråter og helst bare vil slutte å eksistere? Jeg vet ikke. Jeg har i alle fall ikke klart å overvinne det når det stormer som verst. Når hodet mitt ikke vil slutte å snurre, når hjertet mitt banker så raskt at jeg ikke klarer å trekke pusten, når beina mine er stive som stokker og når de eneste tankene jeg tenker er så negative og vonde at jeg ikke engang orker å skrive dem ned på papiret.

Men målet er der, og de gode dagene mine trumfer faktisk de verste. Sånn har det virkelig ikke alltid vært, og det tar jeg som en gigantisk seier. En seier på linje med OL-gullet til Johaug i Vancouver i 2010.

For det er det som er så spesielt med mål. Tenk at for Therese Johaug er målet å bli verdensmester i å gå fort, ikke det at jeg skal sammenligne meg med en maskin av et menneske, som er verdensmester flere ganger, til og med olympisk mester, vært utestengt fra idretten på grunn av tilsynelatende filleting og kjempet seg frem i de tyngste forhold som finnes. Men – nettopp det siste der, å kjempe seg frem i de tyngste forhold, det er noe jeg kan kjenne meg 100% igjen i. Thereses mål kan være å slå alle personlige rekorder og komme så først som overhodet mulig i mål, mens mitt mål kan en dag være å sette meg opp i senga. Der og da, når det er som verst for meg, så er det ganske identisk i hodet mitt.
 Alle har et mål. Og med mål gir jo livet litt mening. Fordi folk klarer så sykt mye mer enn de tror. Jeg klarer også mer. Jeg skal klare å la gode dager overvinne vonde.

Fint med mål, da.