Beklager, Haugesund

Et par år før vi alle ble tvunget til å tilbringe sommerferien her hjemme, ville jeg og et par kompiser utforske hva ferielandet Norge hadde å tilby. Med besteforeldre på Nord-Vestlandet og hytte på Sørlandet har jeg riktignok tilbragt mang en sommerdag i baksetet til familiens folkevogn – opp og ned langs E39 og fylkesvei et eller annet. Men noen skikkelig norsk road-trip med egne venner hadde jeg aldri vært på før. Fulle av spenning la vi opp en skråsikker rute som skulle sikre oss det beste Sør-Norge kunne brødfø av naturopplevelser og turistfelleskap. 

Etter å ha cruiset over Hardangervidda til tonene av Beethovens syvende symfoni, tok vi fatt på nedstigningen mot turens første overnattingsplass: turisthuben Flåm med sin berømte jernbane og et prisvinnende mikrobryggeri. Her måtte det da være nok å finne på en julikveld da cruiseskipene lå linet opp langs fjordkajen? Til vår store skuffelse var det bare en gruppe med introverte ryggsekkturister – de skulle nok tidlig opp neste morgen – som møtte oss i baren på Ægir-bryggeriet. Etter et par pils fant vi vel også raskt ut at det var lite å hente på å oppholde den anonyme sommervikaren bak kranene. 

Neste dag satte vi derfor kursen mot Haugesund, med et håp om at sommerturister fra nær og fjern ville fylle gatene med lurveleven. Men også her skulle våre høye tanker om Vestlandets ferieidyll bli erstattet med desperasjon og fortvilelse. Hvor var alle turistene? Hadde de simpelthen kjørt forbi den vakre trehusbyen på etappen mellom Bergen og Stavanger? Ikke et menneske var å se i gatene – og FKH spilte ikke engang hjemmekamp. Til slutt klarte vi likevel å peile oss fram til et samlingssted for alle hjemmeværende den sommeren, og vel uvitende om at vi nå beveget oss inn på fiendtlig territorium, bestilte vi hver vår halvliter mens de lokale blikkene ble stadig mer truende. Uten å tenke over hvilken dødelig kraft som kan ligge bak en patriotisk Osloboers arrogante utblåsninger, satte vi i gang med å harselere over det manglende utelivstilbudet i «araberbyen». «Er det virkelig så dødt, det er jo ingenting liksom,» presterte min andregenerasjons oslovenn å lire av seg mens stadig nye – og eldre – byoriginaler valfartet til tappekranene bak oss. «Den har jo ingenting, denne byen,» supplerte jeg før sistemann foreslo at vi like gjerne kunne fortsatte drikkegildet på hotellrommet. 

Fra nabobordet hørte vi da en høyrøstet mannsstemme lange ut om hvor patetisk det gikk an å være: «Det er bare å heve seg over dem,» og latteren runget blant lokallaget. Krigen var i gang, og det var bare et spørsmål om tid før den første knyttneven ble hyttet med. Skulle vi ta opp kampen med araberne? Ville vi risikere en natt på akutten for å forsvare vårt kjære uteliv? Etter en felles realitetssjekk fant vi raskt ut at Torggata ville stå, på tross av vårt flaue nederlag. Nei, her var det bare å komme seg unna. Slaget var tapt: 1-0 Haugesund. I ettertid har jeg ofte tenkt tilbake på denne hendelsen med en stor grad av sympati for haugalendingene. Når man er på besøk, skal man jo tross alt passe seg for hva man sier om et sted. At Oslo-hatet åpenbarte seg den kvelden, hadde vi nok oss selv å takke for.