Essay om stillhet

Et av de mest kjente «klassiske» (modernistiske) stykkene fra vår tid er paradoksalt et helt stille et. John Cages 4:33 har fulgt min musikalske utdanning fra videregående til Musikkhøgskolen. Det blir alltid presentert utmalende, litt som når en sirkusdirektør presenterer noe veldig spektakulært. Fremførelsen av presentasjonen om stykket blir nesten et verk i seg selv: «Pianisten kommer opp på scenen, setter seg ned på pianokrakken, gjør seg klar, publikum er stille, pianisten sitter der og gjør ingenting, nervøse kremt og host kan høres gjennom hele fremførelsen» eller «4:33, 4 minutter og 33 sekunder med stillhet, 4 minutter og 33 sekunder med stillhet!». Variantene er mange, ofte en kombinasjon av de to.

4:33 er framført på utallige vis. Om vi ser bort fra piano-originalen, har det vært gjort en orkesterversjon, en orkesterversjon med solist, en trio (fiolin, sang og trombone), til og med en Death Metal-versjon! Kort fortalt, 4:33 har blitt en vits. En uttømt vits. Den opprinnelige ideen er mer enn bare en dårlig fortalt vits. John Cage ønsket at vi lytta til stillheten. Ofte blir 4:33 forklart som at det er publikum som blir utøveren, og at vi lytter til publikummet. Jeg tror dette er et feilspor.

Før John Cage lagde 4:33, lagde han stykket Silent Prayer. Dette stykket er som tittelen henviser til, stille det også. Silent Prayer kom som en reaksjon på Muzaken som ble spilt på radioen, heis- og kjøpesentermusikk laget av firmaet Muzak. Ønsket var at Silent Prayer kunne bli brukt som radiomusikk og generell muzak. En stille bønn om å fortie kommersialismens bråk. Problematikken John Cage setter lys på må sies å være enda mer aktuell i dag. Mange går med ørepropper i nesten hele tida. Butikker spiller musikk så du hører det fra gågata. Om man bor i en by, finnes ikke stillheten – bilenes motordur er allestedsværende. John Cage var troende buddhist. Fokuspunktet i meditasjon er jo nemlig å finne stillheten.

Det kan virke som det er et mål for musikere å fylle stillheten. Det finnes mange eksempler opp i gjennom vestlig kunstmusikk, men det er egentlig bare å gå gjennom spillelista eller favorittplata di og telle hvor mange ganger det er helt stille. Det er verdt å tenke på. Jeg har selv følt på det samme etter jeg jobba med å sette musikk til teater. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at musikken ikke skulle være der hele tida, og ikke ta for mye plass, likevel var det fristende å fylle tomrommet.

Nå mener jeg ikke at alle musikere skal slutte å spille eller lage minimal minimalisme. Det er bare noe jeg har blitt oppmerksom på i det siste. Pauser i musikk er ikke det samme som musikk. I pauser ligger det enormt med spenning. Det er et knekkpunkt mellom hvor kort og lang pausen virker for oss – for kort pause vil ikke oppfattes, for lang blir kjedelig. Stillhet eller pauser kan lett bli sett på som latskap, at man ikke orker å spille så mye eller orker å lage lengre strekk. Men så må man være litt bevisst hva pauser eller stillhet kan være. Rytme for eksempel, ville ikke eksistert om man ikke hadde pausene mellom slagene, ei heller perioder eller fraser. Sagt med andre ord: om alle sier det samme blir det kjedelig, det er i nyansene musikken skapes.