Tequila sunrise

Nå er det like før, tenker jeg. Jeg kan kjenne det på meg, her jeg sitter ved baren og drikker forventningsfullt av cocktailglasset mitt, at dette er kvelden, herfra og ut vil livet aldri bli det samme. Jeg merker det på lufta, på energien, på stemningen i lokalet; uker, måneder og år med venting kulminerer i dette ene, helt avgjørende øyeblikket, da du dukker opp fra intet og snur livet mitt fullstendig på hodet. 

Det skal foregå slik: Du kommer gående inn i lokalet mens blikket ditt sveiper over bordene, hviler ved meg i et lite øyeblikk – riktignok bare i en brøkdel av et sekund, men lenge nok til at ansiktet mitt fester seg i bevisstheten din – før det finner målet sitt, vennene dine, som sitter innerst i en krok med stearinlysskygger dansende over ansiktene sine, og som du vinker til, går bort til, sier hei til, uten at tanken om han som sitter i baren for seg selv og drikker av et cocktailglass forsvinner helt ut av hodet ditt. Jeg skal bare kjøpe en øl, sier du til vennegjengen og går for å bestille, og mens bartenderen tar hånd om bestillingen din, kikker du bort på meg, der jeg sitter og later som om jeg ikke aner noen ting om at mitt livs største eventyr snart er i ferd med å begynne. Du får glasset med øl, og i stedet for å gå bort til vennene dine igjen nærmer du deg meg forsiktig, og det er først da du står bare en meter unna meg og begynner å snakke, at jeg liksom blir bevisst nærværet ditt, kikker opp fra drinken min og hører deg si det første du noen gang sier til meg: Kunne du tenke deg en til av den der når du er ferdig? Og du setter deg, og vi prater, og allerede mot slutten av kvelden, etter at du har fulgt meg hjem og jeg ser ryggen din forsvinne rundt gatehjørnet, tenker du at du vil gå inn i en leilighet med både ditt og mitt navn på ringeklokka. 

Du sender en sms dagen etter og takker for i går, spør om jeg har smakt hjemmelaget pasta noen gang, og noen timer senere sitter vi ved kjøkkenbordet ditt og spiser spagetti carbonara laget fra bunnen av, og det blir en av de kveldene som bare varer og varer, og som ikke er over før langt utpå morgenkvisten, da vi ligger under dyna og later som om vi sover mens vi begge ligger våkne og lurer på om den andre også er våken. Du serverer meg kaffe på senga, og i et kort øyeblikk tar jeg meg i å lure på om denne klisjeen av en film faktisk er ekte, og mer rekker jeg ikke å tenke før det plutselig har gått flere uker, og hvordan er det egentlig mulig, tenker jeg, hvordan er det mulig at det bare har gått noen uker når det kjennes som om jeg har kjent deg i flere år. Dagene vi er borte fra hverandre er ikke til å holde ut, og dagene vi sees er ikke stort bedre, for det er når jeg har deg nær at jeg kjenner at jeg aldri kan få nok av deg. 

Og så (sju måneder, hundre og fire middager, trettiåtte vinflasker, sekstifem kvelder som bare varer og varer, førtito turer hånd i hånd gjennom byen og hundre og tjueseks nesten søvnløse netter senere) skjer det, vi ser på pappeskene dine og ler, skjønner ikke hvordan det latterlig store lasset med ting skal få plass i min trettifire kvadratmeter store leilighet, og jeg spretter en flaske prosecco mens du foreviger øyeblikket med engangskameraet ditt, fordi dette tross alt er et øyeblikk som det er verdt å bruke ett av tjuesju bilder på, et ekte Kodak moment, som du sier, og det siste av bildene på filmrullen tar du halvannet år etter det igjen, da vi begge sitter i det altfor trange badekaret mitt, som ikke lenger er mitt, men vårt, og du har ingen ring, du har ikke på noen som helst måte planlagt det som nå er i ferd med å skje, men plutselig blir det klinkende klart for deg at han fyren som sitter foran deg, med halve ansiktet dekket av skum, er han du skal dele resten av livet med, og du frir til meg, og jeg blir så overrasket at jeg gisper og svelger hele skumskjegget mitt, og innimellom alle hostene presser jeg frem et ja, slik jeg også svarer ja da vi sommeren etter blir viet, bare at jeg denne gangen svarer høyt, klart og tydelig, uten badeskum i halsen, og det blir oss, derfra og ut er det alltid bare oss, og jeg kikker på klokka, for nå skulle du jo vært her. 

Det har gått ti minutter, og du skulle vært her for lengst, men du har ennå ikke kommet. Vennene dine sitter fortsatt innerst i lokalet, men du uteblir, og nå begynner det faktisk å haste, for allerede nå skulle du vært på vei bort til baren for å bestille den ølen, om bare noen sekunder skal du etter planen si åpningsreplikken din, sette deg ved siden av meg og ta meg med storm. Minuttene går, og det samme gjør vennene dine, og til slutt er det bartenderen og ikke du som spør om jeg kunne tenke meg en drink til. Jeg takker høflig nei, for jeg venter på noen, jeg venter på noen, skjønner du, svarer jeg, og bartenderen sier at jeg nesten må bestille nå hvis jeg skal ha noe mer, vi stenger om en halvtime, forklarer han, og igjen sier jeg at jeg venter på noen, han er her hvert øyeblikk, altså, men du kommer ikke. Baren stenger, og du har fortsatt ikke kommet. 

Jeg blir gående rundt og lete etter deg, jeg saumfarer hele kvartalet uten hell før jeg til slutt går hjem, og da du en time senere fortsatt ikke har gitt lyd fra deg, blir jeg ordentlig bekymret, jeg ringer sykehuset og skal til å spørre om det er blitt registrert en pasient i ditt navn, før jeg kommer på at jeg faktisk ikke vet hva du heter. Kan du beskrive utseendet hans, spør sentralborddamen, men heller ikke utseendet ditt klarer jeg å si noe om, det blir altfor vagt, mann i midten av tjueårene, sier jeg, men det er ikke nok informasjon til at damen kan finne deg i systemet sitt, og til slutt legger jeg på, jeg blir gående rundt i leiligheten og kikke ut av vinduene, som om du plutselig skulle dukke opp der nede på gata, og så, da klokka er tre på natta og jeg ligger søvnløs i senga med mobilen under puta i tilfelle den begynner å dure, slår det meg: Kanskje det var i morgen. Kanskje har jeg tatt feil av dagen og ventet forgjeves på at du skulle dukke opp, kanskje var det ikke i dag vi skulle treffe hverandre for første gang, kanskje var det ikke engang vennegjengen din jeg så tidligere på kvelden, kan det rett og slett være så enkelt, at jeg har rotet med dagene og at det ikke er før i morgen du spanderer din første drink på meg? Slik må det være, tenker jeg, og mens jeg slår meg til ro med denne tanken, kjenner jeg at jeg begynner å bli trøtt, at bekymringene slipper taket og, omsider, at jeg faller i søvn.