Kajas kebabhistorie

Det må ha vært i slutten av oktober 2017. Jeg hadde jobbet lenge og sent. Det var fredag kveld og klokken nærmet seg 01.00. På denne tiden bodde jeg i et kollektiv like ved Pilestredet Park, rett ved en Bislett Kebab. 

Høsten 2017 digget jeg kebab. En perfekt rett å få stappe inn i munnen rett før leggetid. Nydelig mat å ta med seg hjem etter en alt for lang arbeidsdag, som denne. Kjøttet og dressingen, salaten og brødet. En herlig og fet kombinasjon jeg ikke nølte med å utsette meg selv for. 

Denne oktoberkvelden er lokalet fylt av karakterer og merkelige åsyn. Mens jeg venter i kebabkøen noterer jeg meg en Pennywise sittende alene i et hjørne med halve ansiktet nede i en kebab. Bak meg i køen står en ubalansert Annabelle som trolig har sett bedre timer. Ved siden av meg står en mannlig enhjørning i baris og mater en Wonder Woman. Slike ting gjør inntrykk. 

Lydnivået er høyt og energien en annen enn min. Om jeg bare kunne få litt fet mat i hånd og få ruslet hjem, for så å plante meg rolig i sengen under dynen og nyte nydelighetene, ja så ville hele helgen være reddet. 

Det blir min tur. Jeg bestiller, ber om ekstra dressing og tar den imot. Idet jeg snur meg møter jeg blikket til den ustødige Annabelle. Blikket hennes står levende for meg den dag idag. Hadde dette vært en scene i American Home Videos, ville programlederen pauset klippet og spurt “Hva skjer nå”? 

a) Jeg forlater lokalet, vinker til Pennywise, kommer meg hjem og trygt i egen seng nyter jeg kebaben i ro.

b) Jeg spør om å få bli matet av enhjørningen i baris, men han sier nei og jeg drar hjem for å mate meg selv.

c) Jeg blir nedspydd fra brystet og ned av en alt for beruset Annabelle.

Annabelle prøver å gjøre det godt igjen og famler grovt med servietter. Det gjør det bare verre. Hun smører sitt eget oppkast utover meg og jeg begynner å få smålig panikk. Jeg stormer ut av lokalet og kan merke at Annabelle faller over ende bak meg, men jeg har ikke tid til å snu. Med kebab i den ene hånden og en 0,8l brus i den andre småjogger jeg nedover Pilestredet. Det er kaldt ute og klærne klistrer seg sakte mer og mer til kroppen. En kaksete guttegjeng suser forbi meg. De peker, ler og kommenterer at jeg ikke kan drikke om jeg ikke kan treffe skåla. Det er i øyeblikk som dette man kan spørre seg selv hva man har gjort for å fortjene slikt. 

Klokken har passert halv to når jeg omsider kommer inn i leiligheten. Fremdeles dekket i oppkast setter jeg fra meg kebaben på nattbordet, vrenger av meg klærne, slenger et håndkle rundt meg og går inn på badet. Etter å ha skylt klærne, hopper jeg i dusjen. Tilbake på soverommet tar jeg en bit av kebaben, før jeg innser at én dusj ikke var nok. Lukten av kebab og oppkast har smeltet sammen i leiligheten. Jeg tar en dusj nummer to. 

Her kunne historien ha sluttet, men dessverre eskalerer denne skjebnesvangre oktoberkvelden. 

For i det jeg ser lyset i enden av tunnelen og nærmer meg sengen med kebab i hånd, klarer jeg å miste gaffelen min ned på gulvet. Jeg bøyer meg ned for å plukke den opp, nydusjet, naken og sulten strekker jeg meg så lang jeg er. Før jeg vet ordet av det smeller soveromsdøren min opp og noen roper navnet mitt. Jeg skvetter til og faller ned på gulvet i fosterstilling. Der, liggende naken på gulvet med gaffelen i hånden, innser jeg hva som nettopp har skjedd.

Han ene jeg bor med har kommet hjem fra fest og har invitert til nach. Ettersom soverommet mitt er rett ved siden av stuen vil han invitere meg med. Han er en kar som liker å overraske og derfor stormer han naturligvis rommet uviten om synet som vil møte han. Sammen med nachet sitt på ti mann bevitner han mine edle deler. Strake veien inn. Fullt innsyn. Hele saken. Perlene om du så vil. Etterfulgt av synet av min nakne kropp som faller ned i fosterstilling og klamrer seg fast til en ussel gaffel. 

Klokken er tre en oktobernatt i 2017. Jeg føler meg tom. For alt jeg ville var å spise en skikkelig kebab etter jobb.