En Ode til Formalitet

Norsk kultur og språk har blitt markant mindre formelt siden krigen. Dette kan sees i alle deler av samfunnet, fra TV og media til jobb og skole. Titulering og dis har blitt feid til side til fordel for navn og uformell tiltale. Et konkret eksempel på dette var programmet Einar, en dokumentarserie om Einar Gerhardsen, som gikk på NRK en tid tilbake. Programskaperne ville ha det til at “han var Einar for hele det norske folk”. Den eldre generasjonen i min familie avviste dette tvert: “Han var aldri Einar, men Gerhardsen”. I dag heller vi mot å se dette skiftet som en frigjørelse for individet, og det er forøvrig sant, men vi reflekterer sjelden over hvordan vårt språk og vår sosial omgangsform har blitt fattigere som et resultat. Misforstå meg ikke, jeg argumenterer ikke for å gjenopprette utdaterte konvensjoner, det slaget er og forblir tapt, men jeg vil fremheve oversette fordeler ved å opprettholde en viss grad av språklig formalitet.

Gjennom språklig formalitet får en frem nyanser i personlig relasjoner som idag er vanskelige å tyde. Det kan etableres autoritet, men også respekt. Det reflekteres i hvordan elever tiltaler lærere, som har gått fra “Lærer” og “Lærerinne” til “Stian” og “Kari”. Men hva taper vi faktisk på dette? Jo, som enhver filosof vet spiller språk en viktig rolle i hvordan vi opplever realiteten. Dette kan illustreres i det moderne lærer-elev forholdet der bannskap er frittflytende. Ved at vi bruker fornavn får vi en forståelse om likhet, som i mange profesjonelle relasjoner ikke er tilfelle. En lærer har et ansvar overfor eleven på samme måte som statsministeren har et ansvar overfor folket. 

Likedan som titulering kan skape avstand, kan bruken av fornavn manifesteres i nærhet. Det er noe vakkert i praksisen at man har et fornavn som er forbeholdt nære venner og familie, på samme måte som det er noe betryggende og varmende ved et kallenavn som bare et par personer benytter seg av. For individet er det sunt med klare skiller mellom arbeid og fritid, og selv om vi kanskje ikke er klar over det, kan språk bidra til, eller motarbeide, skillet. 

En annen praksis fra fortiden verdt å reflektere over var forholdet man hadde til yrkestittelen sin. I dag benyttes den bare i de mest ærverdige tilfeller, for eksempel statsminister eller statsråd, men før ble den brukt på alt fra blikkenslager til dommer. De som sier at formelle tiltaleformer underbygget ulikhet og hierarki bør se på stoltheten ethvert arbeidende menneske hadde knyttet til sitt yrke. 

Vi bør slutte å se på formalitet som noe stivt eller kaldt, men heller som adapsjon til gitte situasjoner, enten det er profesjonelt eller privat. Ved å begrense oss selv til det ultra-uformelle språk, mister vi redskaper til å uttrykke inderlighet, verdighet og respekt.