Sokkelskulpturen i identitetspolitikkens tidsalder

I det som kunne virke som et forsøk på method acting forlot Alec Baldwin, kun to uker etter ekspresidenten han regelmessig parodierer på SNL, sistnevntes yndlingsplattform Twitter. Men i motsetning til Trump var Alecs avskjed frivillig. For hans kone hadde et par uker i forveien blitt ‘cancelled’. Ordet måtte i år vike for ‘Korona’, ‘sprite’ og ‘holde meteren’ i Språkrådets årlige kåring av nyord og uttrykk, men hadde fortjent en plass på listen. Foruten lungesykdommens, har 2020 på mange måter vært cancelingens år. Og på tampen av året var det altså Hilaria Baldwins tur til å bli revet ned fra pidestallen. En pidestall som for så vidt ikke raget alt for høyt over bakken, ettersom det nettopp var som Alec Baldwins kone Hilaria hadde funnet rampelyset. Men ned skulle hun, for Twitter oppdaget rundt juletider at Hilarias spanskklingende navn og spanske aksent ikke var så spansk som hun hadde påstått. For Hilaria, née Hillary Hayward-Thomas, var født i Massachusetts. Hennes påtvungne aksent var ifølge Twitter i verste fall kulturell appropriasjon, og i beste fall god gammeldags løgn. Hilaria mistet de få sponsoravtalene hun hadde ervervet som fitnessguru og yogainstruktør, og en illsint digimob jaget henne til slutt vekk fra hennes foretrukne SoMe. Alec gjorde sin sorti like etter.

Sett utenfra vitner denne nådeløsheten om et samfunn som stiller enormt strenge krav ikke bare til sine idoler, men også til deres ektefeller. Krav så strenge at det nesten kan virke som om man ikke bare tror på menneskets ufeilbarlighet, men at den regelrett forventes.

Under protestene etter drapet på George Floyd i USA, ble utallige skulpturer av sørstatsfigurer halshugget, tagget og revet ned. En reaksjon som i motsetning til den behandlingen Hilaria fikk på Twitter må anses som betimelig. Men en spennende, om ikke overraskende monumentdebatt åpenbarte seg i kjølvannet av de med ett utålelig tomme soklene: Hvem skulle erstatte de falne sørstatsgeneralene? For erstattes må de.

Denne debatten er oppsiktsvekkende fordi det lenge har vært bred enighet om at det å plassere mennesker på sokkel ikke bare er problematisk, men en smule smakløst. Sokkelmonumentet befinner seg nemlig i et resepsjonsrom i stadig endring, det offentlige, et rom som krever en mer dynamisk projeksjonsflate enn det menneskekroppen kan fremby. For mennesket, har det vist seg, er med alle sine armer, bein og skjelett i skapet en temmelig brokete skapning å putte på pallen. Ikke minst er det en litt hovmodig ting, dette å opphøye enkeltmennesket med plakett og marmorsokkel. Likevel har man her til lands, i jantelovens egen krybbe, ransaket knollen for hvem som egentlig fortjener å foreviges i bronse foran Nationaltheatret. Også Trump rakk like før sin avskjed å beordre byggingen av National Garden of American Heroes, en park som skal fylles til randen med ikke mindre enn tohundreogførtifire amerikanske forbilder.

Hvorfor har vi igjen blitt så opptatt av å plassere folk på sokkel?

Når vi i lys av cancel-kulturen etterlyser det perfekte menneske, så faller argumentet med dynamiske projeksjonsflater og det feilbarlige mennesket bort, for statuer av uproblematiske mennesker er immune mot kritikk. Som Hilaria-kontroversen illustrerer har det også blitt gradvis vanskeligere å skille yogainstruktøren fra den falske aksenten, eller: mennesket fra politikken. Det identitetspolitiske tankesettet som fikk twitterbrukere til å behandle Hilarias rullende r som en politisk meningsytring, forener person og politikk i en salig blanding. Det ser altså ut som om den brokete potpurrien som tidligere hadde vært en av sokkelskulpturens store utfordringer har befestet den som legemliggjørelsen av en tidsånd.

Ja, og så må vi ikke glemme at vi må heise opp før vi kan bedrive vår tidsalders store besettelse, nemlig å rive ned. Det sier seg selv.