Mitt kjærlighetsspråk: sårbarhet

En god venn spurte meg forleden hva som er mitt kjærlighetsspråk, etter at vi hadde pratet en del om tingene jeg syns var vanskelig i relasjonen til min siste flamme. Det syntes jeg var et veldig godt og vakkert formulert spørsmål, og det har fått meg til å tenke i flere dager. Hvordan er det jeg utøver og viser kjærlighet til dem rundt meg, uansett om det er romantisk, vennskapelig eller bare gjennom grunnleggende omsorg og omtenksomhet? Og hvordan skal vi lære å kjenne til hverandres ulike kjærlighetsspråk og forholde oss til dem? 

På ungdomsskolen (ja, the glory days) var jeg klassens virkelige flinke pike som alltid rakk opp hånda, fikk toppkarakterer og satt for meg selv og gjorde videregående matte i biblioteket mens resten av klassen hadde matte for 10.klasse. Siden vi alle har kjennskap til hvordan gutter kan være på dette stadiet ble jeg selvfølgelig stemplet nerd og lærerens kjeledegge. Det hjalp vel ikke at jeg enda hadde med meg valpefettet også. Slike ting gjør selvsagt noe med ens selvtillit, og det var en god stund jeg ikke følte for å gjøre så mye ut av meg selv, ikke ta for mye plass. Jeg hadde jo fått oppleve hva det førte til om jeg stakk meg ut. Altså var jeg heller ikke den jenta som tok mye initiativ og fulgte lystene og magefølelsen når det gjaldt gutter jeg forelsket meg i. De ville jo sikkert se på meg på samme måte som de jeg vokste opp med, uansett.   

Jeg har over de seneste årene blitt mye mer trygg i å ta plass, vise meg frem og uttrykke meg. Jeg har vokst inn i et kjærlighetsspråk som er både emosjonelt og fysisk. Jeg er ikke lenger så redd for å bli avvist og tar mye på de jeg er glad i. For meg handler det om å legge hånden på noens rygg, skulder eller arm når man prater med dem eller lytter. Om å gi ekte klemmer og bare være inntil de man bryr seg om, bare kjenne på den lille hudkontakten. Vi har alle kjent på hvor mye vi kan savne den når muligheten ikke er der (takk for i år, 2020). Forsterkingen av forbindelsen mellom mennesker når man også kobles sammen fysisk – om det så bare er gjennom å ha hånden på den andres ben når man prater – har jeg opplevd å gjøre en stor forskjell. Dette handler også om sårbarhet og tillit. Det å være nær noen andre, ikke bare gjennom gode samtaler og deling av tanker og meninger, er en tillitsbasert sak som man må godkjenne. Og det er absolutt ikke alle som har et fysisk kjærlighetsspråk eller er komfortable med det. Noen ganger må man likevel la andre komme nær seg, og det kan være skummelt fordi det er vårt eget næreste, personlige ytre. 

Brené Brown, professor og forsker på tillit og sårbarhet, har lært meg mange kloke ting. Hun forsøker å forstå hvordan vi mennesker navigerer oss i livet basert på disse følelsene og egenskapene, og forklarer funnene på vis som virkelig stikker dypt og får meg til å reflektere. Hun mener at glede er den absolutt mest skremmende, vanskelige følelsen vi opplever som mennesker. “Da vi mistet toleransen for sårbarhet ble glede noe restriktivt. Jeg skal ikke føle deg. Jeg skal ikke lene meg inn i dette øyeblikket av glede. Fordi jeg er redd – redd for at det skal tas vekk fra meg. Det vi derfor gjør i gledesøyeblikk er å prøve å komme sårbarheten i forkjøpet ved å aldri bli for begeistrede eller glade for noenting. Vi holder oss heller på det jevne slik at vi ikke blir ødelagte dersom ting løses opp og forsvinner. Hvis det derimot fortsetter og blir bra, er det heller en hyggelig overraskelse.”

Spørsmålet mitt er da: “hvordan skal vi noengang få føle på ekte glede – lykke til og med – dersom vi aldri tillater det til oss selv?” 

Det emosjonelle kjærlighetsspråket mitt bygger videre på sårbarheten. Jeg utøver kjærlighet ved å åpne meg opp for dem jeg setter pris på og ønsker en dypere kontakt med. Det er her jeg inderlig tror at vi må være for å oppleve ekte lykke, kjærlighet og tilknytning i livet, både til venner og partnere. Jeg forteller dem om mine gleder og sorger, mine usikkerheter og bekymringer, mine drømmer og drivkrefter. Jeg legger frem åpne spørsmål jeg ikke vet svaret på, i håp om at de vil komme meg i møte med innspill og at de selv vil dele så jeg kan lære å kjenne dem bedre. Ved å gjøre dette forsøker jeg å skape et trygt rom mellom oss hvor de også inviteres til å være sårbare tilbake, uten bedømming. 

Dette er én av mine viktigste, personlige kampsaker – at vi alle begynner å aktivt utøve sårbarhet i våre daglige liv. På den måten kan vi snu ordets betydning fra å være noe de fleste assosierer med negative følelser som utrygghet, svik, hjertesorg og svakhet, til å være noe vi alle etterstreber å ta del i uten å være redde for å bli stemplet som «ikke sterke eller gode nok». Vi må åpne oss opp for muligheten til å bli såret, fordi motsatsen er så inderlig verdt å kjenne på.