Hverdags-musikk

Du har kanskje oppdaga, en gang eller flere, sittende en morgen med kaffekoppen i hånda, kanskje ikke helt våken, at kjøleskapet plutselig har begynt sin egen lille konsert. Du klassifiserer det ikke som musikk, det blir for dumt, men finner likevel et eller annet interessant i lyden. Noe som var såpass spennende at du gir det 2 minutter av oppmerksomheten din. Etter en slik opplevelse er det lett å glemme det, lyden av kjøleskapet er tross alt noe du hører hver dag. Lydene er ikke særlig revolusjonerende, faktisk ganske kjedelige.

Som komponist leter jeg ofte etter nye lyder for inspirasjon. Det å kunne finne lyd de aller fleste av oss hører og forholder seg til daglig, men ikke legger merke til, har blitt et eget prosjekt for meg. Den første gangen jeg forsøkte å lage musikk ut av hverdagslyder, var på Nationaltheatret. Jeg tok med meg opptakeren og spilte inn lyden fra både toppen og bunnen av rulletrappa, den ned mot spor 3 og 4. Rulletrappa produserte et distinkt, men alltid skiftene rytmemønster. Dette ville jeg lage musikk av. Jeg gikk hjem og innså fort at det gratis lydredigeringsprogrammet jeg hadde ikke ville gjøre susen, jeg trengte assistanse fra noen med bedre kunnskaper og et litt bedre lydredigeringsprogram: pappa. Han gjorde det han ble bedt om, det ble ganske bra. Jeg dro hjem til Oslo igjen, fornøyd med hva vi hadde fått til, og fortsatte lydredigeringa med enklere midler. Det ble ikke like bra, men fascinasjonen overlevde.

På tidlig 1900-tallet utvikles opptaksteknikken, og komponisten Pierre Schaeffer begynner å eksperimentere med lydbånd, det vil si lyder tatt opp fra virkeligheten. Schaeffer kaller det for Musique Concrete eller Konkret musikk. Disse eksperimenteringene bante vei for det vi i dag kaller elektronisk musikk eller elektroakustisk musikk. Lyden av et kjøleskap kunne manipuleres til det ugjenkjennelige eller instrumenter for den saks skyld. Likevel er kanskje det mest revolusjonerende at det gir muligheten til å ta opp lyd og lage musikk ut av det. Plutselig kunne vi høre reell fuglekvitter i konsertsalen.

Men er det da musikk? vil noen spørre seg. Spørsmålet vil kreve noen svar.  Store Norske Leksikons definisjon er «musikk en kunstform som bruker lyd organisert i tid til å skape berikende opplevelser gjennom lytting, dans eller framføring». Altså komponist Edgard Varèses påstand: «musikk er organisert lyd».

Men helt ærlig, kunne jeg hørt på en CD med veiarbeid med stor tilfredsstillelse? Det enkle svaret er nei. Interessen kommer først gjennom organiseringa, slik Varése påpeker. Likevel kan man være vrang og argumentere for at det å sette sammen 200 opptak med veiarbeid på Sinsenkrysset til 6 spor faktisk er organisering, da det å klassifisere spor etter hverandre uansett er organisering, enten det gjelder rekkefølgen lydsporene blir presentert, hvilke lydspor som er valgt ut og så videre. 

Jeg tror en av løsningene på problemet ligger i definisjonen av hva kunst skal være. I mine øyne skal kunst være noe som uttrykker noe mer enn seg selv. Jo mindre verket uttrykker, jo fattigere blir kunsten. Et godt maleri trekker oppmerksomhet, fordi observatøren oppdager nye trekk ved bildet jo mer vedkommende titter. Det samme gjelder musikk. God musikk kan føre til nye innsikter hver gang man lytter. Hva disse nye innsiktene er, dette lar jeg stå åpent, fordi jeg vil dette skal være opp til den enkelte.

Problemet rundt kunstbegrepet, er at mange legger for mange konnotasjoner til ordet kunst. Kunst har plutselig blitt ensbetydende med bra, godt håndverk, gode opplevelser og prestasjon. Sportskommentatorer har begynt å kalle alle pent skutte mål for kunst, det har gått inflasjon i bruken av ordet kunst.

Om jeg skulle ha hørt på en timelang CD med veiarbeid, måtte CD-en inneholdt en form for bearbeidelse. Skaperen av musikken må gi meg en grunn til å engasjere meg i lydsporet: «Hørte du det? Det borret der? Hørte du hvordan det endra seg på slutten der? Ikke? la oss høre igjen». Hemmeligheten med sampling (her har ikke språkrådet gjort jobben sin), er nettopp å trekke ut enkeltlyder eller korte strekk fra musikk og revitalisere det. Ved å trekke ut deler av borret, kan det transformeres til en rytmemaskin. Det blir desto mer interessant om lytteren da først får høre borret som et enkelt borr, og deretter får være med på reisen fra å være uinteressant og irriterende til å bli et storslagent slagverksensemble. Varèse ønska at lyden skulle bli frigjort fra de tradisjonelle konnotasjonene som lå i musikk. Ved å nettopp si musikk er organisert lyd kommer vi unna sonatesatsformer og fuger og restriktive syn på at musikk må inneholde instrumenter.

Å kunstliggjøre handler om å understreke poenger, repetere og forsterke deler av musikken slik at mottakeren hører det samme som avsenderen. Vektleggingen av viktige hendelser i musikken gjør at de mindre viktige hendelsene ikke tar fokuset. Et nesten overbrukt eksempel på sistnevnte er Beethovens 5. Symfoni, det kjente bankemotivet, et enkelt men klart motiv som gjennomsyrer hele symfonien. Bankemotivet er så godt og så karakteristisk, at det lever sitt eget liv på folkemunne. Det er nesten som om folk flest har glemt at det faktisk er en symfoni.

Om vi så skal ta turen tilbake til kjøkkenet igjen, til datamaskin og kaffekoppen, kan jeg noen ganger tenke: med den kjøleskapsduren gående, kunne de ikke snart utvikle et lydløst kjøleskap? Vi har jo tross alt sendt folk til månen.