Hva kom først – frykten eller smerten?

En fødestue forbindes ofte med kaos, men det er akkurat det den ikke er. Veggene består av samme farge som gulvet, nøytralt. Det er på rommene oppstyret skjer. Det er kvinner som jobber og hjelpere som støtter opp for å få deg ut. Akkurat i det sekundet du faller ut i noen ukjente hender, blir alt stille. Menneskene i rommet venter på en avgjørende reaksjon – en lyd. Din stemme som skal fylle hele rommet med et skrik. Men hva slags skrik er det egentlig? Det er avgjørende at babyen gråter for at vi skal vite at den er i live og puster. Men i et rom med nytt liv, er man for opptatt av å undre seg over hvorfor du egentlig gråter. Er det frykten som sender ut den skjærende lyden? Frykten for å komme i live og plutselig ha ansvar for egen kropp? Frykten for alt det ukjente rundt deg, med hårete hender og kalde håndklær? Eller er det følelsen av å ikke få puste i samme sekund du kommer ut? Smertene som kommer av at luften presser de sammenklappede lungene ut. Er frykt det første vi opplever i møte med verden, eller er det smerter?

Neste gang du kommer inn sykehusdøren er det nok en annen årsak til at du er der. Enten det er skade eller sykdom, vil fokuset være på smerter. Hvor det gjør vondt, hvordan smerten oppleves og hva som gjør vondt. Smerter defineres som en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse, som ofte opptrer i sammenheng med vevsskade eller truende vevsskade. I denne forklaringen ligger det at hjernen vår kan utestenge smerte fra bevisstheten ut ifra vår emosjonelle tilstand. I møte med helsevesenet vil behandlingen fokusere på smerten, og utelukke frykten. Har du noen gang hørt en lege spørre deg hva du frykter, hvordan du opplever frykten din, og hvordan du blir påvirket av frykten din? Vurder frykten på en skala fra 1 til 10. 

I en lærebok om sentralnervesystemet får smerten et eget kapittel. Kapitlet omhandler smertesignalene fra de oppstår, helt til de ankommer hjernen, og man får en smerteopplevelse. Frykten derimot, finnes kun i et lite avsnitt under de syv grunnleggende emosjoner. Tilhører frykten bare en følelse, eller burde frykten få en egen arena?  Du går ut fra sykehuset med brukket rygg. Livet er ikke som før. En kropp har blitt skadet av flaks eller uflaks, og det er din egen frykt som bestemmer din opplevelse av situasjonen. En frykt som skaper traumet du opplevde som en elefant i rommet i livet ditt. Det er skummelt å gå, fordi smertene kommer. Motivasjonen er borte på grunn av frykten for å innse at styrken du en gang hadde, er blitt borte. Å leve livet er skummelt fordi du som var udødelig har opplevd å ligge døden nær. Du som kan kjøre bil, vil alltid høre frykten hviske deg i øret for å minne deg på den gangen du mistet kontrollen og krasjet. Frykt er nødvendig i en traumatisk situasjon for å igangsette evnen vår til å flykte. Men hvorfor kjenner du frykten når traumet er over? Når fluktsituasjonen har lagt seg og livet begynner på igjen, kommer frykten som en slange i blodårene. Plutselig ble du redd for å leve.

En siste gang du går gjennom sykehusdøren, kommer du ikke ut igjen. Årene har gått og du er blitt et gammelt menneske. Du har et rom fylt av dine kjære og nære, stemningen er trygg og god. Øyelokkene dine er tunge og kreftene dine er i ferd med å renne ut. I et rom der livet er på vei ut, er man for opptatt til å undre seg over hva en tenker om frykten nå. Har frykten vært en drivkraft eller en stopper i livet? Har du kommet deg dit du er i dag uten frykten, eller på grunn av frykten din? Frykt blir som regel sett på som en negativ emosjonell opplevelse. Men om vi skal unngå  opplevelsen av frykt, vil vi da få noe ut av livet? Dersom vi ikke utvikler oss uten å bekjempe vår egen frykt, kan vi fortsatt se på frykt som en negativ opplevelse? Er frykt en styrke eller en svakhet? Handler livet om å overvinne frykten? Og hva kom egentlig først – var det frykten eller smerten?