Julekort fra internett

Pandemien har gjort oss mer digitale, sier ekspertene. I en førjulstid som vanligvis består av selskaper, slektsbesøk og sesongbetonte opplevelser, blir det i år mer tid foran skjermene. Og ser du lenge nok på internett, ser internett tilbake på deg.

Jeg leste nylig en artikkel om Sigrid Undset. Lite var jeg klar over hennes rolle i kampen mot nazistene under krigen. I boken Tilbake til fremtiden (som angivelig ikke handler om Marty McFly sitt forsøk på å spleise foreldrene sine etter en tidsreise) skildret hun sin langvarige flukt fra Norge og sitt påfølgende opphold i USA. Undset bidro til å påvirke amerikanernes syn på krigen, lærte jeg. Her har NRK all mulighet til å lage en artig serie.

Nettets veier er ransakelige. Artikkelen om Undset brakte meg raskt videre til debatten rundt Æresretten norsk forfatterforening satte i gang etter krigen, og dens etterdønninger i nåtiden. André Bjerke hjalp faren sin med å oversette en bok for et forlag som viste seg å stå i ledtog med okkupasjonsmakten. Han fikk ikke lov til å utgi noe i et helt år etter krigen. Klassisk cancel culture.

En annen forfatter som dukket opp i den sammenflettede strømmen av artikler var Yukio Mishima. Saken hos Morgenbladet lå bak en betalingsmur, men pitchen var spennende nok til at jeg googlet. Mishima var en følsom poet og en hardcore nasjonalist. Han fikk ikke lov til å delta i krigen. I stedet skrev han om de underbevisste følelsene som preger livene våre, og om hvordan keiseren var en omnipotent leder som aldri skulle ha underkastet seg Vesten. Den 25. november 1970 begikk han seppuku etter et mislykket militærkupp.

Det slår meg at rituelt selvmord hadde vært en spennende løsning på lederstrider og politiske skandaler i det moderne sosialdemokratiet Norge. Men det ville sikkert ført til mye rot og papirarbeid. Jeg pleier å se opp igjen gamle samuraifilmer hvert år før jul. Det er kanskje det at de er litt gamle og tradisjonelle som gjør at jeg forbinder dem med jul. Eller kanskje bare at jeg trenger noe skikkelig bra å se på i havet av julefilmer. Harakiri er en av favorittene mine. Algoritmene assosierer med meg.

Tilbake i feeden foregår det en kamp mellom søte dyr og kommentarfelt. Jeg innså på et tidspunkt at for hver video av et søtt dyr jeg klikker på, får jeg mindre eksponering til nettdebattanter og amerikanske lånord brukt som stridsflagg. Sannsynligvis forlenger jeg også levetiden min. Nå er feeden full av vaskebjørner, pingviner og, selvfølgelig, røde pandaer. Et skjold av pels mot kulturkrigerne.

Den evige strømmen av innhold er ikke en spesielt god erstatning for julemarkeder, juletallerkener og generelt førjulsliv. Når selv ekspertene bruker tiden sin på å krangle om en TV-serie, har vi kanskje sittet foran skjermene lenge nok. Ta en tur utenfor døra, lag en snømann av slapset du finner der, og la den stå som et monument over 2020.

God jul!