Et sunket kontinent

Er Europa et sunket kontinent? Deler av den klassiske europeiske arven virker å ha sunket under bevisstheten. Nevner man ordet «Europa», vil de færreste tenke «Novalis», «kristendommen», eller «Rainer Maria Rilke.» Da er det langt mer sannsynlig at man tenker på «innvandring», «EU», eller «økonomisk krise.»  Dette minner Stefan Zweig oss på i boken Verden av i går.

Først og fremst var Stefan Zweig talsmann for fred og pasifisme i Europa. Han ble født i 1881, og døde i 1942 utenfor Rio de Janeiro. Han vokste opp i en velhavende østerriksk-jødisk familie, og hadde en enorm evne til å skaffe seg venner og kulturell innflytelse. Erindringsverket Verden av i går forelå i 1942, ble utgitt to år senere og er siden utgitt i stadig nye opplag. Verket, som ikke er noen selvbiografi i vanlig forstand, men skildringen av en hel tidsalder, er blitt stående som et hovedverk om tidsalderen. Boken har undertittelen «En europeers erindringer.»

Boken er blant annet skildringen av en ungdomsgenerasjon som levde utelukkende for kulturen. Sportslige interesser hadde de ikke. I sentrum av keiserriket befant Burgtheater seg. «Det keiserlige teater, Burgtheater» skriver Zweig, «var for wieneren og østerrikeren mer enn bare en scene, som man spilte stykker på; den var et mikrokosmos, som avspeilte makrokosmos. Den var det mangefargede gjenskjæret som samfunnet speilte seg selv i.»

 Keiserriket, og især Wien, utmerket seg ikke hovedsakelig gjennom sine dyktige politikere eller sitt militære forsvarsapparat; dets forsvar mot krig var teateret. Den unge Zweig og hans venner dyrket kunsten over alt annet: «En slik fanatisk monomani kunne naturligvis bare trives på bekostning av vårt alderstrinns normale interesser. Når jeg spør meg selv, hvordan jeg fikk tid til å lese alle de bøkene, overlesset som jeg var hver dag i forveien med skole- og privattimer, så er jeg klar over at det skjedde på bekostning av vår søvn og dermed av vår legemlige kvikkhet. Intet under, at vi tross vår intellektuelle livsførsel så magre og grønne ut som umoden frukt.»

Det andre sentrum i Wien var kafeene. Ut fra Stefan Zweig beskrivelse, virket det som det var mulig å bo der: «På et slikt sted kunne enhver gjest bli sittende i timevis; han kunne diskutere, skrive, spille kort, lese sin post og frem for alt konsumere et uoverskuelig antall aviser og tidsskrifter.»

 Stefan Zweig hadde en sjelden evne til alltid å befinne seg midt i begivenhetens sentrum. I det øyeblikket Tyskland invaderer Belgia, og første verdenskrig begynner, sitter han, totalt uvitende om den kommende verdensbegivenheten, på en café i Belgia med belgiske venner og slapper av. Keiser Franz Josef er skutt, men hva vedkommer det ham? Ingen likte ham allikevel. Imens blir forholdet mellom Østerrike og Serbia mer og mer anstrengt. Noen påstår at tyskerne i tilfelle krig vil bryte gjennom Belgias grenser. «Utelukket!» roper Zweig. Han trodde ennå på traktatenes hellig anstendighet! – Også den troen var en del av det gamle Europa, en tro som Hitler skulle komme til å ødelegge fullstendig. Imens nyter tyske turister sin ferie i total fred i det nøytrale Belgia. Tyske beredskapstropper står klare ved den belgiske grensen. Dagen etter kjører Zweig med toget tilbake til Østerrike og inn i krigen – inn i verdenskatastrofen. Første verdenskrig har begynt.   

Stefan Zweig


Zweig er en av de få som ikke henrykkes av krigsrusen. En dag banker det på døren hans. Det står den følsomme Rainer Maria Rilke, kledt i soldatuniform og tar farvel. Zweig er igjen helt alene. Han forholder seg passiv og nøytral. Men ordet forplikter, dikterrollen forplikter. Kjærligheten til Europa forplikter. Han setter seg ned og skriver «An die Freunde im Fremdland.» («Til mine venner i fremmede land»), som til hans store overraskelse blir trykket i «Berliner Tageblatt» få dager etter, uforkortet og uforandret. Brevet vekker oppsikt. Noen dager etter får han et vennskapsbrev fra Frankrike fra Romain Rolland. Brevet kommer «som en hvit due midt i det brølende krigsutbruddet.» Han vet at han fremdeles har venner. De brevveksler i femogtyve år, til andre verdenskrig bryter ut, og ødelegger alt.

Historien om den nøytrale Stefan Zweig, hvis kjærlighet til Europa aldri svikter, er talende for dette verket. Og nettopp i en tid hvor de klassiske europeiske verdiene forvitrer, kan det være gode grunner til å dykke etter Stefan Zweigs sunkne Europa, et slags sunket Atlantis. Mye av dette er borte for bestandig. Jeg tenker for eksempel på det trygge bankvesenet, på langsomheten som gjennomsyret tiden, på skildringen av forsikringsvesenets evig gyldne fasthet, av forutsigbarheten i de økonomiske forholdene. Men også på café- og teaterkulturen.

Blant de utallige mennesker Stefan Zweig skildrer, er det mange portretter som gir inntrykk, som for eksempel portrettet av det unge geniet Hugo Von Hofmannsthal, av Sigmund Freud, og ikke minst av Rainer Maria Rilke. Stefan Zweig hadde en egen evne til å trekke frem enkeltopplevelser som belyser en hel epoke, en hel samlet livserfaring. For eksempel glemmer man ikke så lett Stefan Zweigs møte med den store skulptøren Rodin, som tok imot den unge forfatteren i sitt atelier i Paris. Stefan Zweig følger ham i den kunstneriske prosessen, står bak ham og følger ham uten en lyd. Etter en times intenst arbeid snur Rodin seg – han har fullstendig glemt hvem den unge mannen er. Men Stefan Zweig blir ikke fornærmet – han har nemlig sett skulptøren i arbeid med sitt materiale – sett  kunstneren som glemmer alt, i total, selvutslettende sammensmelting med sitt arbeid. «Hvordan kom du inn hit?» spør Rodin vred. Så husker han – og ber om unnskyldning. Men Stefan Zweig takker ham og går.

Så følger de urolige tredveårene. Hitler dukker opp, forsvinner, dukker opp igjen, uten at det ser ut til å skremme Zweig og hans generasjon: «Hitlers `Mein Kampf` ble ikke lest som noe annet enn middelmådig papir-prosa; det politisk farlige i verket ble ikke forstått, før Hitler dukket opp igjen fra noen års glemsel, i begynnelse av tredveårene», skriver Zweig. «Et par år senere dukket han frem igjen, og nå bar utilfredsstillelsens berusende bølger ham hastig oppover. Men vi begrep stadig vekk ikke faren. Navnet gikk inn av det ene øret og ut av det andre. Det opptok meg ikke besynderlig. Hvor mange forlengst glemte navn på agitatorer og kuppmakere dukket ikke opp i det forvillede Tyskland den gangen, for så å forsvinne igjen like fort!»

Det er noe av fortjenesten til Stefan Zweig at han gjør det umulig, tross alt, å lengte ukritisk tilbake til denne tapte dannelseskulturen. Den viktigste grunnen oppgir han selv: »Den totale oppvurdering av dannelsen og dens innhold. Forankret som vi var i våre egne anskuelser om opplysning og rettferdighet, trodde vi på eksistensen av en tysk, europeisk, av en verdenssammenheng, og var overbeviste om, at det fantes et mål av umenneskelighet, som en gang for alle ville gjøre seg selv umulig overfor menneskeheten». 

Han oppholdt seg i England da andre verdenskrig nærmet seg. Hans mange utenlandsopphold var i virkeligheten et frivillig eksil. Til slutt kunne han ikke komme tilbake til Europa, fordi hans Europa ikke lenger eksisterte. Og selvsagt ikke tilbake til Østerrike, for det var ikke lenger mulig. 

I sitt eksil i Brasil skriver han om sitt for alltid tapte Europa, bevisstheten hans er en rykende branntomt, alt er tapt. Han ser tilbake på noe som aldri mer kan gjenoppstå: «Aldri har jeg elsket Europa mer enn i disse siste timene før den første verdenskrig, aldri har jeg håpet mer på Europas enighet, aldri har jeg trodd mer på dens fremtid enn den gang. Vi trodde vi øynet en ny morgenrøde. I virkeligheten var det ildskjæret fra den kommende verdensbrannen.» 

Zweig forlot Tyskland i 1933, og bosatte seg i England. Fra London fulgte han utbruddet av andre verdenskrig. Tilslutt trekker han seg også tilbake fra London, på landet i Bath. Han arbeider på et tobindsverk om Balzac. Så blir døren revet opp og en assistent roper: «Tyskland har invadert polen! Nå har vi krigen!» Zweig nekter å tro det. Dagen etter står han og hans kvinne i en engelsk kirke, i ferd med å gifte seg. Men de er begge utlendinger, og i tilfelle krig vil de begge bli regnet som fiender av landet. Forstøtt fra Østerrike, forstøtt fra Tyskland, forstøtt fra England. Han blir tvunget til å avbryte ekteskapsløftet, og samme søndag formiddag erklærer England krig mot Tyskland. Stefan Zweig er igjen en fremmed. Hva nå? 

Dessverre ble tapet av Europa for tungt å bære til slutt. Hva ville han tenkt om Europa i dag? Vi skal i hvert fall huske at det er et åndens Europa han skriver om. Ikke et materielt. 

 Å lese dette verket er som å høre en lysende intelligent bestefar fortelle fra sin gylne ungdom, bortsett fra at Zweig aldri rakk å bli hverken far eller bestefar. Han døde i sengen ved siden av sin elskede. De valgte å avslutte livet sammen. De døde langt fra ruinene av Goethes, Rilkes og Hölderlins Europa. Verden av i går er et minneverk for fremtiden. En hel tidsalder fanget i en bok. Den gir fremfor alt tanker om at Europa en gang var noe helt annet enn tollbarrièrer og bankkriser. Europa var ånd, forbrødring, og fremfor alt uegoistisk dyrkelse av alt som er høyere enn en selv.