BOJO NOVO s’il te plaît

Den tredje torsdagen i november hvert år er det beaujolais nouveau slipp – en første smak av årets innhøsting. Den unge, ferske vinen er omstridt da mange mener den enda ikke er ordentlig vin, men vi skal jo ikke alle like det samme? Vindistriktet Beaujolais rett nordvest for Lyon i Frankrike domineres av druen Gamay, og vi snakker lett, juicy og elegant rødvin. I distriktet hedres slippet med åpne kjellere og smakinger, og lokalbefolkningen kjører mellom gårdene for å finne de beste flaskene.

I 2017 besøkte jeg studievenner i Lyon, og ankom tilfeldigvis akkurat på denne tredje torsdagen. Min tyske venninne Lucia kom og hentet meg sammen med sin franske romkamerat som hun leide hos, og vi dro rett videre for å møte flere av hans venner. Lite visste jeg at planen var å smake oss gjennom de lokale vingårdene, men jeg var ikke vond å be da det ble lagt frem for meg.

Med to fulle biler kjørte vi gjennom de langstrakte vinmarkene som bredte seg mellom små grønnkledde daler. Det var allerede mørkt, som november oftest er, selv om vi var mye lenger sør enn Oslo. Rundturen startet med besøk nede i en lun og mursteinskledd kjeller hvor peisen knitret, det ble satt fat på fat med lokale oster og skinker på bordet, og samtalen fløt på fransk. Som komplett frankofil var jeg allerede beruset på alle inntrykkene, og forsøkte å bidra med min fransk så godt som mulig. Jeg fikk raskt en innføring i tradisjonens gang og vennegjengens konstellasjon. Det var en fantastisk start å bli tatt så varmt imot, og kveldens utsikter var lyse.

Franskmennene holder denne aller ferskeste vinen kjært fordi det fra gammelt av var vanlig å feire årets avling og innhøsting med å lage noen flasker spesielt til formålet å drikke etter endt høysesong. Druene gjæres med karbonmaserasjon, noe som gjør dem fruktige og lave på tanniner, og så ofte kan gi lett perlende munnfølelse. Perfekt å skylle ned regionens comté og ferske baguetter med etter flere måneder med hardt arbeid. I Norge slippes vinene på polet samme torsdag som i Frankrike, og utvalget består i år av 45 cuveer. Smaksnotene inkluderer villbringebær og jordbær, saftig ripsfrukt, god syre. Dersom dette får det til å kile på tunga er det vanskelig å trå feil, men jeg ville kanskje prøvd ut årets flasker fra Guy Breton eller Jean-Paul Brun. 

Etter å ha smakt oss gjennom de ulike flaskene (på huset) ble det kjøpt med noen kasser og vi kjørte videre til neste stopp. Her var det ikke langbord i en lun kjeller, men utendørs bord og fullt av folk som snakket i munnen på hverandre, spurte om å få smake en av den og mer av den, og vinmakere som gjorde sitt beste for å fortelle historien bak de ulike flaskene. Plutselig stakk en eldre mann frem en papptallerken med en rykende varm, fet og nesten svart pølse kuttet opp i biter foran meg, og ba meg smake. Før jeg fikk summet meg kom en av mine nye franske venner inn fra siden med forklaring på hva jeg ble tilbudt. Boudin noir – blodpølse. En spesialitet fra Lyon-området. Jeg liker generelt å smake på alt mulig, men denne fikk meg til å rynke lett på nesa. Det første inntrykket var teksturen; pølsa var veldig myk uten særlig tyggemotstand, samtidig som den var varm. Likevel ble jeg bergtatt. Smaken var rik og dyp, og i den kjølige høstkvelden var det helt perfekt etter noen glass vin. Jeg ble løftet fra lykke til eufori, og endte opp med å sikkert spise en hel blodpølse til sammen.

Neste stopp på ruta var et større sted hvor flere vinmakere hadde gått sammen, og det minnet mer om et marked. Utenfor ble det grillet mat, og det stod glass med vinskvetter overalt. På dette punktet hadde jeg fått så mye saftig vin at jeg hadde null problem med å prate i vei på fransk, og fløt videre på euforien da jeg fikk skryt for uttalen min. Sørlands-r’en glimtet til på rett plass og jeg følte meg hjemme.

Lokalet var fullt av mennesker, prat og skåling, og plutselig begynte et band å spille i et av hjørnene. Dansegulvet ble fylt, og Lucia og jeg danset og lo i hva som føltes som timevis. Hvem som kjørte hjem den kvelden, og hvilken av vinmakerne som hadde den beste årgangen, husker jeg ikke, men jeg vil nok aldri glemme min første kveld i Lyon.