Historien om mor og far

En monolog.

Far lærte meg å alltid ha en ekstra blyant på innerlomma. Han er snekker, skjønner du. Hvorfor han ikke hadde blyanten bak øret, slik som alle andre snekkere, spør du? Fordi tommestokken lå der. Far har nemlig de største ørene verden noensinne har sett. Det var visst derfor mor falt for ham. Vet du hva hun sier om menn med store ører? De bør ha jævlig fine øyne.

Så når far først hadde blyanten på innerlomma og tommestokken bak øret, bygde han likesågodt en skreddersydd kiste til mor, det var det minste han kunne gjøre. Vanlige trekister kommer i standardmål, to-ti ganger seksti, men mor var så bredskuldra at hun ikke fikk plass i kista fra begravelsesbyrået, så da fant far fram blyant og tommestokk, han hadde jo arbeidsnevene intakt, han. Og så er det jo godt å ha noe gjøre, ikke sant, det er jo så fryktelig lett å bare bli sittende. Men ikke for mor og far. Der var det tut og kjør og bært-bært hele veien. Spesielt etter de pensjonerte seg.

Mor og far gikk av med pensjon samme dag, på en torsdag. Noen uker i forveien hadde de avtalt å overraske hverandre med en gave som en skikkelig kickstart på den nye tilværelsen, for det hadde ikke vært særlig mye gnist i forholdet de siste femogførti åra, alle vi rundt gikk egentlig bare å venta på skilsmissen, mor og far inkludert, men siden den aldri dukka opp, ble mor og far enige om at de fortjente en skikkelig premie.

Mor kjøpte et par rulleskøyter til far siden han elsket å gå på skøyter da han var yngre. Far derimot, allierte seg med en tidligere kollega som hadde begynt å jobbe som instruktør i en fallskjermklubb. Ikke fordi mor drømte om å hoppe i fallskjerm i ungdomstida, men fordi far slapp å betale siden det var instruktørens første hopp. Og hva passet vel bedre enn et ellevilt adrenalinsjokk for å tenne gnisten igjen, tenkte far.

Imponerende å bli overrasket når man avtaler å overraske hverandre, tenker du sikkert, og du er inne på noe der, men selve overraskelsesmomentet kom nok først når fallskjermen ikke løste seg ut.

Far vegret seg noe voldsomt for å prøve rulleskøytene, naturlig nok, han var jo overbevist om at det bare ble med den ene turen, etter hva som hadde skjedd med mor. Men far kunne ikke la være å prøve rulleskøytene heller, det var ikke bare særdeles uhøflig mot mor, men også på grensen til udugelig, han måtte jo finne ut om gavene var et kiss of death, og udugelig var det siste far var, han var, som sagt, en dreven arbeidskar.

Far slukket alt av lys, dro ut alle stikkontakter, tømte postkassa, trimma hekken, vaska bilen, stengte av vannet, slo av varmekablene og beisa terrassen, han lukket til og med det lille vinduet på soverommet som står åpent alle dager hele året, ja, selv når de er på hytta. Så strammet han borrelåsen på rulleskøytene, rulla avgårde og drømte at han glei forbi nederlenderen på siste langside foran et fullsatt Bislett. Akkurat som i sine yngre dager i gamle dager.

Det var ikke noe skjebne som sto bak, det var ikke noe kiss of death, det var et kyss of life, med tunge og øya igjen, på sitt mest tilfeldige og uskyldige. Så fra den torsdagen, har far gått på rulleskøyter, mandag til fredag, fra åtte til fire, bortsett fra fredagene, hvor han tar tidlig helg og ruller inn på gårdsplassen litt før tre. Og det er vel det vi alle drømmer om, er det ikke? Å gjøre akkurat det du gjorde da du var ung og lovende når du blir pensjonist?