Stå opp, Anton!

War is sex, er det sagt, og selv om det er en forenkling, er det mye riktig i det. Vårt land trenger ikke fagidioter, men levende mennesker som kan gå ut i vårt demokrati og inspirere det.

Slik begynner et av Agnar Mykles mange etterlatte brev fra 1970-tallet. Mannen som hadde et verdensnavn som forfatter, men som norske myndigheter ikke fant verdig til å motta arbeidsstipender. Han som solgte millioner av bøker i utlandet, men allikevel ble stilt for retten for utuktige bøker. Mannen som de første tredve årene av sitt liv aldri hatet livet, som kunne strigråte av ren lykke, men som til slutt trakk seg tilbake i selvvalgt eksil og kommuniserte med noen få utvalgte per brev.

En av Mykles brevvenner var Anton, den unge studenten Mykle underviste på engelskgymnasiet i 1941. Da han fem år senere skriver et brev til studenten som har begynt å studere språk på universitetet, er han tydelig skuffet over Antons forandring. Anton, dette etterkrigstidens barn, som for fem år siden var frisk og fyrlig og full av faen og idealer, ligger nå på sin hybeldivan, stirrer opp i taket og røker Teddy!

Mykle skriver: – Selv om vi er trette som kunstneren etter et fullført verk og som dyret og mennesket etter en kjønnsakt, må vi passe oss. Selv om jeg forstår grunnen til din hvilestilling på divanen, så setter jeg ikke pris på din aktivitet.

Mykle skriver om faren ved å ligge med foldede hender og se opp i gipsrosetten og vente på at noe utenfra skal komme og fylle ens eggeskall. 

Han skriver om trygghetens bakside, om gråheten og montomien. Han skriver om den passive studenttypen, som innenfor rammen av pensum ikke lenger klarer å tenke en selvstendig tanke. Han advarer mot den bleke, senile humanisme, mot nøytraliteten, der menneskene blir så snille og godtroende at tennene faller ut på dem.

– Vårt land trenger ikke fagidioter og ambulerende bokskap, vårt land trenger levende mennesker, skriver Mykle, og utdyper:

– Opplysning er viktig, men den seirer ikke alene. Så om du går ut til folket, Anton, så ta ikke brillene med deg, og les ikke opp fra en bok.

Mykle snakker om materialistene – “de flate, de som flirer, de som kler seg i dresser til 800 kroner, men aldri inviterer en venn med hjem, de som velger sine kvinner etter graden av raffhet, de hvis eneste lesestoff er Aftenposten, de hvis sjel er strømlinjeformet. De prostituerer universitetene og tar opp plassen for andre mennesker som kanskje ikke fikk preseterist til artium, men som til gjengjeld hadde en tro, en tanke, en idé”. 

Læremesterens brev til den unge studenten er en oppfordring til dans, til krigsdans. Men det må foregå på den brede vei, forklarer Mykle. På den smale vei kan man støtte seg til plankegjerdet, på den brede vei må man ta seg frem alene, “ohne Führer”. 

– Det begynner å passe med et punktum, selv om ditt slappe brev kunne fått det til å rable for alle og enhver, oppsummerer Mykle krast.

– Stå opp, Anton, ta ikke din divan med deg, og gå! Gå ut! Og du må si, det du oppdager, du må fortelle om det du kjenner til, hva enten det blir om din egen storhet eller din egen skjensel. Du må ta del i diskusjonen, både den i Studentersamfunnet og den på gaten! Selv om nervøsiteten for å opptre offentlig skal sitte som et pinnsvin i halsen på deg, selv om dine hender skal være klamme og ryste av den norske redselen for å være mindreverdig, så må du opp, Anton, opp og snakke, opp og skrive, opp og danse!

Geniet hos de nordiske folk er lengselen, sier Mykle og siterer Hans E. Kinck. Han er spent på å se om Antons lengsel skal bære ham opp og ut, over de høye fjell, eller om den skal dø ved et glass pils i en norsk restaurant.

Mykle er glødende begeistret, sørgmodig og ikke så lite desperat i dette uforglemmelige brevet som tross motgang og bitre erfaringer innstendig formidler til sin unge venn at livet alltid vil være et valg: “Et ganske forbannet valg, hvor en selv – og bare en selv – velger. Livet er et valg, mellom det likegyldige på den ene siden, og det umulige på det andre”.

Hvem denne Anton egentlig er, om han var Mykles student og om han eksisterte i virkeligheten, får vi nok aldri vite. Allikevel klarer jeg ikke å gi slipp på tanken om at dette brevet aldri var tiltenkt noen andre enn ham selv. Til Mykle fra Mykle. En siste påminnelse om alt han burde ha gjort – men ikke fikk til de siste tredve årene av sitt liv.

Mykles liv ble avsluttet på tragisk vis en januardag i 1994. Forfatteren med det oppmerksomme blikket, en enorm intellektuell kapasitet og språkmektighet som flere hevder man må gå til Hamsun for å finne maken til, fikk skrevet sitt livs roman, men mistet til slutt kontakten med livet.

I et notat fra 1947 skriver Mykle: “Da jeg forstod at jeg skulle dø, da sørget jeg ikke. Jeg var mild i mitt hjerte, jeg takket Gud for at han ville la meg dø. Jeg takket Gud for at han løste meg fra dette liv.”

Hundre år etter Mykles død er det kanskje den unge Mykle vi bør tenke på. Han som skrev en av Norges største og vidunderligste romaner om Ask Burlefot, da han ennå var ung. Han som hadde hele livet foran seg, på vei mot eventyr, ombord på hurtigruten, med en ukuelig optimisme på hva livet har å by på – om du velger det.