Diogenes og skam-løsheten

Skam er en følelse vi alle har kjennskap til. 

Den kalde fornemmelsen varmer opp kinnene våre fra innsiden og tapper lemmene våre for krefter. Den bøyer hodet vårt mot bakken og får blikket vårt til å vike: Kroppen trekker seg sammen mot midten og forsøker å gjemme seg selv i seg selv.

Det er sant at skammen tjener en viktig funksjon i livene våre, blant annet ved å regulere sosial atferd i en verden hvor isolasjon er ensbetydende med lidelse. 

Men skammen er også en tyrann og snevrer inn handlingsrommet vårt like effektivt som den snurper sammen kroppen vår. Denne ubehagelige følelsen benyttes ofte som et våpen i kampen om sosial kontroll og spiller som regel på lag med majoriteten. Enkelte ganger må vi derfor dyrke skamløsheten for å være i stand til å bryte fri. 

Da har vi mye å lære av Diogenes (ca. 400 f.Kr. – 325 f.Kr.), den greske filosofen som forvandlet skamløshet til en regelrett kunstform. Det er på høy tid at denne eksentriske tenkeren får et lite oppsving. 

Ei løsbikkje 

Diogenes levde sitt liv i en tilstand av frivillig fattigdom. Han bodde som en hjemløs i Athens gater og søkte ly for vær og vind under byens mange arkader og portikoer. Det mest berømte tilholdsstedet hans var en stor keramikk-krukke. 

Diogenes var strålende fornøyd med en slik provisorisk løsning, spesielt fordi han kunne dreie keramikk-krukken i takt med sola. Hvilket palass kan vel skryte av slike solforhold? 

Antrekket hans var alltid det samme: En ullkappe, en vandrestav og en ryggsekk. Spising, driting og runking skjedde i full offentlighet.  

Denne radikale forenklingen av livet var en strategi for å oppnå total frihet. Den eksentriske filosofen nektet å la seg slavebinde av penger, makt og status: Han ønsket å dedikere livet sitt til å leve, ikke til blankpolerte metallstykker som glitrer i sollyset. 

Diogenes foraktet rike og forfengelige mennesker. En gang, da han var på besøk hos en velstående og selvtilfreds athener, spyttet han vedkommende i ansiktet. – Hvorfor i all verden gjorde du det, spurte mannen rasende? – Fordi det er det eneste stedet i dette vakre huset ditt som ikke skjemmes av mitt spytt, svarte Diogenes. 

En slik blanding av fryktløshet og skamløshet ga Diogenes tilnavnet «bikkje». Det var en tittel han bar med stolthet. Hvilken skapning lever vel et mer mønstergyldig liv enn den ærlige og trofaste hunden? 

Ei vaktbikkje

Men til og med en filosof må spise. Diogenes tigget om almisser fra sine medborgere for å skaffe seg de få pengene han trengte for å bekoste sin enkle tilværelse. Når magen var full var arbeidstiden over. Resten av dagen benyttet han til å utøve sitt filosofiske virke: En privatpraksis som hovedsakelig innebar å kveste berømte og selvtilfredse athenere. 

I en konfrontasjon med kong Filip II av Makedonia omtalte han seg selv som en spion, sendt for å observere toppen av menneskelig dårskap og grådighet. Aristoteles, som tjenestegjorde under den makedonske kongen, fikk sitt pass påskrevet for å selge seg selv til høystbydende tyrann, som en slags intellektuell prostituert.

Skamløsheten til Diogenes var et offentlig gode. Han var en av få som turte å tale makta midt imot, nettopp fordi han hadde så lite å tape. Ved å frasi seg all rikdom og anseelse hadde han gjort seg selv immun mot Fru Fortunas lunefullhet, rett og slett ved å komme henne i forkjøpet. 

Når athenerne spurte den eksentriske filosofen om hva han verdsatte høyest i hele verden, svarte han – ikke overraskende – å snakke rett fra levra. Diogenes var villig til å dø for sin rett til å fornærme en pompøs athener. Han var derfor mye mer enn bare ei løsbikkje; han var ei vaktbikkje. 

Ei gneldrebikkje

Diogenes var ikke opptatt av store ord eller luftige tankeslott. Han arrangerte ingen langdryge resiteringer og gjemte seg ikke bak akademiets tykke murvegger. 

Diogenes levde blant folket – ikke i et elfenbenstårn – og gjorde et poeng av å formidle sin filosofi gjennom oppsiktsvekkende handling. 

Under de olympiske lekene løp han fram og erklærte seg selv som olympisk mester i menneskelig perfeksjon. På denne måten viste han sin avsmak for all trening som ikke forbedrer sjelen, samtidig som han rettet et kritisk søkelys mot de overfladiske prestasjonene som hylles av samfunnet. 

Ved en annen anledning presset han seg gjennom folkemassen som veltet ut av amfiteateret i Athen. Handlingen var en slags hyllest til alle mennesker som våger å gå mot strømmen, samt en påminnelse om hvor slitsomt det er å velge en unormal kurs gjennom livet.  

Slike komiske og absurde handlinger var en strategi for å riste liv i athenernes dorske gemytt. Den eksentriske filosofen egget sine medborgere til kritisk refleksjon ved å holde opp et speil mot deres hyklerske atferd. Han tvang dem til å lytte uten å si et eneste ord. 

Dette fokuset på kommunikasjon gjennom symbolske handlinger gjør det fristende å døpe Diogenes til verdens første preformancekunstner.

Hundeflokken

Hvis du synes anekdotene om Diogenes virker utrolige, så er det nok fordi flesteparten av dem er rent oppspinn (inkludert mange av episodene som blir gjenfortalt i denne artikkelen). 

Det er bred enighet om at Diogenes faktisk eksisterte, men biografien til den historiske personen har blitt tvinnet sammen med vitser, vandrehistorier og fyndord. Dette er ikke til forkleinelse for Diogenes’ filosofiske budskap, tvert imot. Det flyter ekte blod gjennom årene til hans litterære dobbeltgjenger. Denne karakteren formidler tankegodset til sin modell med en slagkraft som vekker misunnelse hos mange anemiske akademikere. 

Den historiske Diogenes kan heller ikke ha vært noen slett formidler. Han var velkjent i sin egen samtid og var opphavsmannen til en egen filosofisk retning. De mange elevene til Diogenes var kjent som kynikere, oppkalt etter det greske ordet for «hundeaktig» (kunikós).

Kynikerne vandret rundt i antikkens verden, med sine ullkapper og ryggsekker, og utøvet sitt virke som moralske oppsynsmenn. De holdt samfunnet i ørene, og minnet sine medborgere om at ekte rikdom graves frem fra sjelens dybder, ikke fra gruvens sjakter. Jeg synes det er på tide å gjenopplive denne skamløse hundeflokken. 

Disse moderne kynikerne skal vandre rundt med tente lykter i fullt dagslys. Hvis noen spør dem hvorfor de flakker rundt på denne måten, skal de svare som Diogenes gjorde: – Jeg er på jakt etter et menneske.