En hyllest til publikum

Som skuespiller priser jeg meg lykkelig over at det finnes folk å spille teater for selv midt under en pandemi. De fyller riktignok færre seter enn vanlig, men de stiller like fullt opp – alle de trofaste publikummerne som kveld etter kveld strømmer til teatrene. Dette er en hyllest til de som sørger for at vi kulturarbeidere fortsatt har en jobb å gå til:

Venninnegjengen 
Består som regel av tre–fire nypensjonerte kvinner med kort hår og briller. Går mye på teater, kunstutstillinger og foredrag på Litteraturhuset. Som regel iført sorte skinnstøvler, lilla tunika og tunge, håndlagde smykker med digre steiner kjøpt i en pittoresk landsby på sørkysten av Kreta. Alle bruker de parfyme med en distinkt og sødmefylt lukt. Minst halvparten av dem sverger til én kort og én lang øredobb. Blir sterkt beveget av det meste innen teater, og reagerer ofte verbalt på det som utspiller seg på scenen, gjerne i form av enstavelsesord- og lyder, som “hm”, “mhm”, “nei” og “ja” på innpust. Ler alltid høyt og hjertelig, og kan til og med finne på å slå seg på låret dersom en av skuespillerne serverer en spesielt artig replikk. Er særlig glad i Shakespeare, Ibsen og de andre store dramatikerne, og er ikke fremmed for å hviske de mest kjente replikkene i kor med skuespillerne.

Det homofile paret
To tynne menn iført chinos med presskant, blanke skinnsko og nystrøkne skjorter med fargeglade v-halsgensere knytt liksom tilforlatelig over skuldrene. Entrer som regel teatersalen hånd i hånd. I den ledige hånden bærer de hvert sitt glass rødvin. Er opptatt av å fremstå som seriøse teatergjengere med velutviklet kritisk sans, og sitter følgelig med armene i kors og en skeptisk rynke i pannen under hele forestillingen. Når alle andre i salen reiser seg under applausen, blir det homofile paret sittende. En av dem har mest sannsynlig forsøkt å bli skuespiller selv en gang i tiden, men endte på grunn av manglende talent opp med en middels interessant stilling i et reklamebyrå. 

Pastillspiseren
Kvinne på mellom 40 og 50 som i halvmørket forsøker å finne en pakke halspastiller i bunnen av veska, men som – i forsøket på å romstere så stille hun bare kan – ikke finner pastillesken blant mylderet av nøkler, sminkesaker og papirlommetørkler, og dermed ender opp med å plage de andre på seteraden med enerverende rasling i flere minutter.

Kunststudentene
Studerer fag som klassisk musikk, teater, interiørarkitektur og materialbasert kunst. Har korte kalottaktige luer, krøller og bærekraftige handlenett, og utsondrer en svak eim av bruktbutikk og møllkuler. Er om mulig enda mer kritiske enn det homofile paret, og hater alt de ser, inkludert det de innerst inne elsker. Har et stort markeringsbehov og setter seg demonstrativt på første rad, slik at det blir umulig for aktørene på scenen å overse deres negative tilstedeværelse i rommet. Etterpå diskuterer de forestillingen over et glass vin i teatrets foajé, og benytter seg av uttrykk som “utdaterte kjønnsstereotypier”, “reaksjonært samtidsdrama” og “sett fra et postmodernistisk perspektiv”.

Den trøtte
Mann på rundt 60 som ufrivillig er blitt med kona på teater, og som aller helst skulle tilbrakt kvelden hjemme på sofaen med en kald øl og fotballkamp på tv. I de fleste tilfeller er han mannen til en av kvinnene med kort hår og tunika. Har grått hår, rødmussede kinn og en litt for trang, rutete skjorte fra Hugo Boss. Etter cirka ti minutter lar han hodet falle mot brystet og sovner, og slik sitter han resten av forestillingen, mens en jevn strøm av luft beveger seg inn og ut av en nese så tett og full av hår at en svak, men intens pipelyd kan høres av samtlige publikummere innenfor en radius på tre meter.

Det malplasserte barnet
Et barn på cirka 10 år, som ifølge foreldrene er såpass moden for alderen at de ikke ser noen grunn til å forholde seg til begreper som “aldersgrense” – selv ikke når aldersgrensen er satt til 16 år. Etter forestillingens slutt forlater de salen med et traumatisert og sjokkskadet barn, som i to timer uten pause har bevitnet tre sexscener, ett blodig knivdrap, én gruppevoldtekt og skuespillere som roper “fuck” og “fitte” i annenhver setning.

Til alle dere vidunderlige publikummere der ute: Tusen takk for at dere går på teater. Jeg elsker dere alle sammen.