Dyr jeg har møtt på min vei

Har du noen gang trasket hjemover en mørk kveld eller tidlig morgen, og så helt uventet møtt på noe høyst uvanlig? Det har jeg ved flere anledninger nå. Det er nesten så jeg vil si at denne tendensen forfølger meg. 

Det begynte for om lag ett år siden, ganske nøyaktig. Jeg gikk hjemover mot mitt daværende hjem i Bogstadveien, en underlig del av byen jeg var noget malplassert i. Det var dunkelt, rått og mørkt ute, med et slags sepiafilter over det hele. Det som vanligvis er en travel gate var helt tom, men ganske langt unna skimtet jeg bevegelse på bakkenivå. Jo mer jeg nærmet meg, jo sikrere ble jeg: det var en monsterrotte. Den var alt for stor og ikke det minste søt, så det ut til. Sikkert en sånn rotte som har levd på Burger King-rester hele livet og nå var klar for å ta steget videre: menneskekjøtt. 

Men da monsteret tasset inn under skinnet fra et gatelys innså jeg at det slettes ikke var en rotte i det hele tatt, men et usedvanlig pinnsvin. Den hadde unaturlig høye bein. Jeg ble stående og stirre mens den tasset forbi meg på styltebeina sine og jeg ble sikker i min sak: jeg har aldri sett et pinnsvin før med så høye bein. 

Jeg prøvde å videreformidle historien til venner, men den mistet liksom det absurde ved seg. Ingen forsto hva jeg mente, så jeg la det fra meg. Tiden gikk som tiden går og plutselig bodde jeg i en helt annen del av Oslo og været var friskt og varmt. 

Jeg kommer traskende hjem en herlig sommerkveld, det er mørkt på en sommerlig måte og helt stille i sentrumsgatene. Jeg skal akkurat til å svinge inn døra til bakgården da jeg oppdager noe stort og teppeaktig. Var det en katt? Nei – det var en måke. Midt på svarte natta lå det en enorm måke foran døra. Den lagde ingen lyder. Helt musestille og uten en bevegelse lå den drapert utover asfalten. Jeg prøvde på avstand å sjekke om den var død, men nei, den var så absolutt i live. 

Nok en gang ble jeg stående og stirre på dyret, uten at det skjedde noe mer. Den lå der i fullstendig harmoni, føtter gjemt og store hull av øyne som stirret rett gjennom meg. Den var ubehagelig rolig, som om den visste noe jeg ikke visste. Som om den hadde alle verdens svar gjemt under de gråbleke vingene. Jeg gikk inn. 

Den siste hendelsen var i samme bygård for en drøy uke siden. Jeg kom heseblesende ut døra en mørk og regntung mandag, famlende med barneparaplyen Hennes & Mauritz bedragersk hadde solgt meg som om den var for voksne, da jeg plutselig oppdaget noe midt på gårdsplassen. Denne gangen var det faktisk en rotte – men død. Ved første øyekast var det ekkelt, jeg hadde naivt nok trodd at det ikke var rotter i bakgården, men nå hadde pipa unektelig fått en annen tone. 

Men da jeg kikket nærmere innså jeg at ja, rotta var død, men den manglet også hale. Halen var kuttet rett av. Den lå også plassert midt ute på gårdsplassen, umulig å overse. Det føltes som jeg var vitne til et satanistisk rituale gjennomført av et barn. Ikke veldig blodig, men allikevel en urovekkende trussel. 

Nok en gang var jeg alene da jeg oppdaget det og i tradisjon tro forlot jeg dyret og la det hele bak meg. Men hva blir det neste?