En verden, mange vinduer

Hva fikk deg til å skrive denne boken?’ Grunnene til å skrive en bok kan være mange, men ofte koker det ned til et ønske om å formidle noe til leserne, om det så er spennende, dokumentarisk fakta eller rike, indre liv i poetisk form. Hos filosofen Mary Midgley finner vi ofte en litt annen motivasjon: utmattelse – en oppgitthet over hvor dumme selv smarte mennesker kan være. 

Den britiske filosofen er kjent for mange ting, blant annet for sin syrlige kritikk av det hun anså  som en uhyre smal, analytisk tilnærming til filosofi utvist av hennes kolleger ved Oxford og Cambridge (de to mest prestisjefylte universitetene i England) eller å gå i strupen på den store evolusjonsbiologen Richard Dawkins, som hun hevdet ikke var stor i det hele tatt.   

En av grunnene til at jeg har så umåtelig sans for Midgley, er at hun uredd angriper selv de største autoriteter i både filosofi og vitenskap. Dette gjør hun på så tørrvittig og skamløst vis at det blir umulig å ikke bli fan av hennes nedrivning av vår kulturs kunnskapsikoner. Hun menneskeliggjør kunnskapsikonene ved å rive dem ned, men ikke bare for den rene skadefryd, men med det som mål å bygge dem opp igjen fra et pedagogisk fundament, der vi kan stå på mer jevnbyrdig linje som felles tenkere. 

I motsetning til mange av hennes mannlige kolleger opp gjennom historien— Platon, Descartes, Hume, Nietzsche, Kant, Hobbes med fler—levde hun et fullkomment familieliv, med flere barn, mann, hus og velutstyrt kjøkken. Dette, kombinert med at hun skrev over 19 bøker, over hundre artikler og deltok i alle former for offentlige debatter i løpet av sine nesten 100 år på jorda , er intet annet enn imponerende.


Midgley så på erfaringene hun fikk fra familielivet, og livet for øvrig, som nødvendige for utviklingen av hennes egen filosofi; en form for helhetlig livsfilosofi der tilværelsens helhet, alltid er mer enn summen av de mange livshendelsene. Selv om hun hadde stor erfaring med filosofi fra ganske ung alder, publiserte hun ikke sin første bok før hun var 59, en ventetid hun var “særdeles fornøyd med”. I et intervju begrunner hun det med at hun ikke visste hva hun tenkte før den tid, og refererer da til familielivet.

Blant annet var det barna som inspirerte henne til å skrive den velkjente formuleringen om at  unge ikke er tabula rasa – blanke ark – som kan vokse opp til å absorbere og akseptere alle slags livsmåter. Enhver som har sett ens barn stille seg på bakbena når de blir fortalt at de skal legge seg, eksplodere når de får høre at de må rydde opp etter seg, eller rett og slett taler deg midt i mot under familiemiddagen, vet at selv små barn kommer som halvferdige små «pakker av liv» med egne preferanser, interesser, lyster, og etter hvert, agendaer. Motsatt mener hun at det blir det feil å hevde at mennesker og andre dyr ikke er noe annet enn kalkulerende maskiner styrt av biokjemiske prosesser, som flere prominente vitenskapsfolk og tenkere har gjort i den senere tid. Dette synet, hevder  Midgley, er ikke egentlig basert på filosofiske argumenter eller vitenskapelige bevis i det hele tatt. Det er snarere å bli forstått som et bilde på hvordan ting fungerer, og et nokså dårlig ett. 

Mengden av det hun skrev kan i seg selv være en kilde til inspirasjon, men det slår ikke bredden i hennes interessefelt. Hun skrev om alt fra evolusjon, dyrs forhold til mennesker, religion og moral, erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi, økologi og arroganse, teknologi og dannelse. Tenker en på nivået av abstraksjon som filosofi i mange tilfeller  fører med seg, skulle man tro at den ikke-akademiske leser kunne bli vippet av pinnen, og at forvirringen bare blir verre. Dette er ikke tilfellet med Midgley, som navigerer seg mesterlig mellom overforenkling og generalisering på den ene siden, og høytflyvende analysering og kontemplering på den andre.

Gjennom sine tekster viser hun hvordan mennesker ofte tenker feil fordi våre fundamentale antagelser om hvordan verden henger sammen, også er feil, og hun er ikke redd for å ta i bruk enkle metaforer for å eksemplifisere. Lego, akvarier, kart og hager er alle konkreter som kan være i vår tenknings tjeneste, og når de er i vår tenknings tjeneste, er de også i våre livs tjeneste. Tenkning, hevder Midgley, handler ikke bare om å forstå verden, men å handle i den også. Vi er vesener som gjør ting med språk (og tanken hører språket til) hele tiden; prisgir hverandre, anklager, syter, godkjenner, maser, erkjenner og medgir. Når én måte å bruke språket på, blander seg med en annen, får vi både forvirrede tanker, og forvirrede liv, hevder Midgley. Jeg siterer hennes hardtslående angrep på Dawkins så leseren skjønner poenget: 

«Evolusjonsteorien er vår tids opprinnelsesmyte. Ved å fortelle om vår opprinnelse, former den vår oppfatning av hva vi er for noe. Den påvirker ikke bare våre tanker, men våre følelser og handlinger også, som går langt utover dens opprinnelige funksjon som en biologisk teori.»

I vår tid der vi blir mer og mer klare over at alle våre handlinger er forbundet, vil jeg påstå at Mary Midgley er en av vår tids store tenkere. Det som driver henne mer enn noe annet er en form for mellommenneskelig fornuft som kombineres med en “no-bullshit” tilnærming til formidlingen av innholdet. Som ung filosof har jeg funnet det umåtelig forfriskende og inspirerende å bli ledet av Mary forbi de tunge, filosofiske herrer, med sin ugjennomtrengelige prosa, og ut av Platons hule, ut til den solen han ville skulle være vårt symbol på kunnskap. Aldri er Midgley mer poetisk, enn når hun diskuterer den menneskelige verdens forhold til den naturlige.

«Den verden tårnfalken beveger seg i, den verden den ser, er, og vil alltid forbli, helt utenfor vår forståelse. At det er slike verdener rundt oss overalt, er likevel en essensiell del av vår verden.»