En euro, tre dyder

Hei, jeg heter Tante Magda, og i dag skal jeg klage på: småsinnede mennesker.

Vi lever i en verden med ulver. Hver bidige dag foregår en konkurranse om ressurser, og noen mennesker tar det mer seriøst enn andre; Jeg husker den tidligere romkameraten til venninnen min sprakk av stolthet da hun skjenket henne et EGG til frokosten sin. Et egg!

Og ned så hun på stekepannen med det lille egget kvitre i oljen, full av fryd over det største offeret hun noensinne måtte ha gjort. 

Det er rett og slett flaut at vi daglig omgir oss med mennesker av dette slag; på bussen, t-banen, i svømmehallen eller på postkontoret med folk som ikke sier mer enn et KVEKK, og ikke av det høflige slag. 

I mitt tilfelle opplevde jeg noe av det samme som min venn, men som nesten er litt verre: Under mitt opphold som Erasmus-student ved Dauphine universitet i Paris, stod jeg i matkøen for å få skviset ut verdens verste kaffe ut av en av maskinene. For å få til dette, måtte jeg først veksle en euro. Ja, jeg sa en euro. Jeg sier igjen: ÉN euro.

Samtidig, imens jeg står i denne køen som messer videre langs kafeteriaen, får jeg øye på det sureste trynet jeg noen gang har sett. Hun er ubehagelig, utålmodig og skyggene i ansiktet avslører sprekker på dybde med Grand Canyon. Hun er en rosin. Og hun vil ikke ha denne jobben. Jeg er overbevist om at hun IKKE vil ha denne jobben. 

Jeg er tre meter unna nå. Stående i mitt uskyldige ballerinaskjørt, håper jeg på et varmt smil lik et plutselig streif av solskinn som overrasker et regnvær, men den gang ei.

«Je peux changer cette euro, s’il vous plait? » spør jeg med min rustne fransk. 

«Comment?» sier hun nedsettende med en potet i halsen.

Jeg prøver igjen: «S’il vous plait, j’ai besoin changer cette euro».

Pause. Rosinen bare stirret på meg.

«C’est possible?» kvekket jeg håpefullt. Og jeg lurte faktisk på, med hånden på hjertet, om dette kunne være mulig. Inni meg holdt jeg den mektigste talen om at det ER mulig å lande på månen, det ER mulig å sitte på en stol 12 000m i lufta, og det skal FAEN meg være mulig å veksle EN EURO i en kø som bare tar CASH!!!!! Hva faen er dette!!!

Hun stirret opp på meg etter å ha tatt imot den bittelille euroen min. 

«Mais c’est malade, ce n’est pas dans notre politique…”

Hun sier at det ikke er i deres policy å gjøre dette. Hun sier at det ikke er i deres policy å gjøre dette!

Nå bare så jeg på henne i vantro med halvåpen munn. 

Og med utålmodige gestikuleringer, en hårete sprekk i munnviken som ble større, la hun seg over og vekslet omsider min lille euro til 4 tjueøringer. 

Jeg tok dem imot, blunket et par ganger for å forsikre meg om miraklet i min hånd, før jeg ga henne et flaut blikk.

“Merci.” 

Jeg tror hun skjønte det. I et par sekunder, tror jeg hun skjønte hvilken verden hun hadde skapt for seg selv og sine medmennesker. Et lysglimt av klarhet malte det flakkende, fornektende utrykket, før hun brått ble vekket av arrogansen som tok henne videre gjennom dagen, og seg selv. 

I mine høye hæler tripper jeg avsted mot retning Kaffe, i takt med klokken som minner om hennes timevise plikt. Så prompet hun høyt og fortsatte å betjene den endeløse køen av kaffetørste stakkarer. Det første skulle jeg bare ønske at skjedde.

Vi lever med og i vårt arbeid, hvor rutine kan være forsørgende. 

Det er allikevel ingen grunn til å henge med hodet og bli sjokkert hvis NYE TING KAN SKJE! Repetitivt arbeid kan være FARLIG – fordi en dag kan det komme en jente som så skjønt spør om å få veksle en euro. Og jeg var den jenta. Jeg var den jenta som klarte det. Den lille EUROEN ble vekslet. Jeg fikk en kaffe. For faen.

Nå, la oss alle holde hverandre i hendene og prise den som muligheter kan se.

Dem som fortsetter og alltid finner løsninger.

Dem som tar livet og dets (vekslende) utfordringer med et smil.

La oss veksle lathet til innsatsvilje

La oss veksle vrede til tålmodighet

La oss veksle misunnelse til godhet

La oss veksle en femtilapp fordi noen trenger kaffe.
Takk.

Hilsen

Tante Magda 

(Eilen Lunde)