Fremskritt og fortid

Fortiden omgir oss til enhver tid. Enten det er som et krydder for å fremheve forutsigbare aviskommentarer eller som nasjonsskapende myter vi blir fortalt. Vi kommer ikke unna fortiden, uansett om den er et forbilde eller et fugleskremsel – og tross alle akademiske forsøk på ‘objektiv historie’, blir den alltid redusert til en brikke i det større puslespillet av  historier vi forteller oss selv.  

Så hvorfor studere fortiden? En grunn hører vi igjen og igjen: vi studerer fortiden for ikke å begå de samme feilene på nytt. Kriger og keisere har sådd små frø som vi senere plukker etterpåklokskapens frukter av. Dette er en velkjent tanke som har et snev av sannhet i seg; det behøves ikke mer enn et sneiblikk over historiens utallige despoter som er hensynsløse i jakten på å bevare sin posisjon for å kunne fastslå at  makt korrumperer uavhengig av tid eller sted, og  voilà – ut fra denne evige erfaringen springer ideer om demokrati og maktfordeling ut.

 Følges denne ideen til det ytterste burde enhver statsleder ideelt ha en historiker som sin nærmeste rådgiver. I forkant av alle store beslutninger ville denne lett etter fortidige paralleller – skal vi slå hardt ned på opprøret eller være storsinnede? Skal vi møte finanskriser med skatteletning eller øking? Historien er den fremste oppdrager.

Likevel hviler denne tanken på et ustøtt fundament: selv om tidligere generasjoner stod overfor de samme utfordringene, vil ikke denne samme løsningen få det samme utfallet på to forskjellige tidspunkt i historien. Mange historikere vil advare mot en slik leting etter fortidens nytteverdi og mot å overføre lærdommer til vår tid: alt er betinget av de historiske omstendighetene. To identiske revolusjoner, mutatis mutandis, kan få vidt forskjellige utfall. Daværende og nåværende forutsetninger er sjelden de samme. Innerst inne vet vi dette, men vi klarer ikke la være å sammenligne fascismens fremvekst til valget av en president fra høyresiden, så vel som til kommunismens monstrositeter når en sosialist blir valgt inn.

‘et in Arcadia…’

Den samme tilnærmingen er vel så vanlig med det motsatte fortegnet. Heller enn å lære av historiens irrganger, ser vi nostalgisk tilbake på en svunnen tid. Var ikke fortiden et renere sted, hvor vi levde i kontakt med naturen uten industrialismens og kapitalismens tyranni? Vi spiser som de gjorde i steinalderen, søker oss vekk fra moderne teknologi på meditasjonsreiser, leser stoisk filosofi og drømmer oss tilbake til en mindre stressende tilværelse.

Heller ikke dette er et nytt fenomen, vi har alltid drømt oss tilbake til en bedre tid. I Hesiods myte om de fem tidsalderne er det et saktegående fall fra den lykkelige gullalderen til hans strevsomme jernalder. I renessansen ble Arkadia, en region i Hellas, selve bildet på den tapte uskylden. Gjennom århundrer med utbygging og teknologi, stod tiden nærmest stille i den avsondrede regionen med høye fjellskrenter og lavt innbyggertall, de få innbyggerne levde alle en stille tilværelse som gjetere. I alle fall om vi skal tro diktningen og billedkunstens idealisering.

En idyllisk gullalder fantes antagelig aldri og Arkadia var aldri et paradis; fortiden er aldri enhetlig eller konstant; den er alltid farget av tidens linse.

Noen århundrer senere foregikk  en bitter strid i Frankrike mellom de ‘gamle’ og de ‘moderne’ forfatterne som snart spredte seg til resten av Europa. Hva skulle være forbildene og forelegget for datidens diktning? Den ene leiren framholdt antikken som det absolutte ideal, den andre fastholdt at uansett hvor opplyst antikken var, kunne den aldri sammenlignes med vår tid.

I realiteten handlet striden om et dypere og mer grunnleggende poeng: i hvilken retning ønsker vi at samfunnet skal bevege seg? De antikke var konservative, de moderne var liberale, og fortiden ble en slagmark for å utkjempe datidens verdikamper. Enhver diskusjon av historien er alltid en diskusjon om nåtiden.

Vårt eget blod   

Kanskje ligger historiens største verdi et annet sted, som en kilde til selvinnsikt. For å forstå nåtidens Norge, er vi nødt til å vende blikket bakover. Den norske folkeånden har blitt preget av århundrene som vasall og i union, den franske revolusjonen og tenkningen som inspirerte grunnlovsforsamlingen i 1814 – med utallige eksempler som kan spores til både nyere og eldre tid. Hvis du ønsker å forstå hvordan nabolaget ditt er oppbygd, får du gå tilbake i tid og studere eierskap, politikk og sosiokulturelle svingninger.

Utover samfunnets genealogi, kan historien fortelle oss mye om oss selv. I møte med den greske og latinske antikken for eksempel, blir vi møtt med noe som er både fremmed og velkjent. Velkjent fordi antikken har dannet  grunnmuren for våre institusjoner og lover; kunsten og kulturen blir stadig gjenskapt i form av fotnoter, imitasjoner og inspirasjoner. Men det er også noe unektelig fremmed i en kultur som står på andre siden av to tusen år med fremskritt og tilbakefall, som så med andre øyne på samfunnet og individ. Å sette oss i deres sko kan avdekke hvor begrenset bilde vi har om oss selv, det kan avsløre alle våre forutsetninger, alt vi tar for gitt.

Studiet av fortiden – eller av en annen kultur – gjør det mulig å se seg selv et nytt lys. Ofte blir vi møtt med nye ideer, men enda oftere oppdager vi hvor mangelfulle våre nåværende holdninger er, hvordan vi sitter fastlåst i de samme tankemønstrene. Fortiden er en oppdagelsesferd i selvforståelse, om alt vi vet og alt vi ikke vet.

Den store tyske klassisisten Wilamowitz sa det kanskje best: «For å få antikken i tale, må vi mate den med vårt eget blod.»