«The dole»

Nylig så jeg filmen «Brexit: The Uncivil War». Jeg elsket den. 

Ikke fordi dramatiseringen av det politiske spillet bak folkeavstemningen som rystet Storbritannia var stor filmkunst. Mange syntes tvert om at filmen kom for tett på Brexit til å kunne si noe fornuftig. Andre mente den konservative strategen og riksklysen Dominic Cummings, spilt av Benedict Cumberbatch, feilaktig ble fremstilt som et misforstått Dostojevskij-lesende geni av en arbeiderklasse-antihelt. 

Gjennom raske klipp, frenetisk tusjing på whiteboards, konspiratorisk massesuggesjon over sosiale medier og politikere som inngår hemmelige avtaler i det skjulte, krysser filmen av de fleste klisjeene innen politisk drama. 

Selv bryr jeg meg ikke nevneverdig om stor filmkunst, politikk eller Benedict Cumberbatch. «Brexit: The Uncivil War» appellerte til meg av en helt annen grunn. Filmen er nemlig proppfull av min store guilty pleasure: Britisk arbeiderklasse. 

Jeg kjenner en sterk dragning mot identitetsmarkører som undertrykt klasseproblematikk, fabrikkarbeidere, falleferdige murhus, «the dole», slagsmål utenfor puber, rennesteinspoeter, stygge tenner, fotballdrakter og opprørsk forakt for politiske eliter. 

Lite tiltaler meg mer enn underdogs og utskudd. Om det er så er i musikk, litteratur, film eller som en del av en kulturell identitet. Av den grunn heide jeg på karakteren Dominic Cummings i Brexit-filmen, selv om jeg misliker fyren og alt han står for. 

At arbeiderklassen jeg romantiserer som vital og motstrøms, egentlig i dag kjennetegnes av hvite, middelaldrende menn med problematiske og høyrealternative egenskaper, godtar jeg ikke.Til det er jeg for indoktrinert av det bildet jeg har av britisk arbeiderklasse fra åtti – og nittitallets populærkultur. 

Jeg er ikke stolt av det, men det er sant. 

En av disse middelaldrende hvite mennene som i 2017, et halvt år før han døde, åpent støttet Storbritannias løsrivelse fra EU  – om ikke annet i det minste som et kjærkomment kaos – var Mark E. Smith. 

Man kan si mye om Smith. At han lignet litt på en rotte i ansiktet er en av dem. At det ikke var direkte overraskende at hans dødsårsak kunne relateres til livsstilssykdommer er en annen. At han ikke fremsto som en særlig sympatisk person er en tredje.

Men kanskje viktigst; at britisk arbeiderklasse aldri har hørtes kulere ut, mer inspirerende og kompromissløst enn det gjorde under Mark E. Smiths dressur på de tredve albumene som utgjør The Fall sin diskografi. 

The Fall, oppkalt etter Albert Camus roman med samme navn, er et merkelig band. Debutplaten fra 1979 er et livealbum, og bandet har hatt 66 medlemmer til sammen opp gjennom tidene. Deres største hit er en cover av vokalgruppen Sister Sledges discoklassiker «Lost in Music». Blant inspirasjonskildene finner man tysk krautrock og russisk litteratur.

En journalist oppsummerte Mark E Smiths tekster som «en slags nord-britisk magisk realisme som kombinerte det industrielle med det unaturlige og ubehagelige, uttrykt gjennom en unik, en-notes levering et sted mellom amfetamin-aktige tirader og alkoholiserte gjesp». 

Ofte klippet Smith ut ord og setninger fra bøker og aviser, for så å lime dem sammen. Han skrev Sci-Fi-inspirerte tekster og absurde assosiasjonssprang. Andre ganger vekslet han synspunkter mellom ulike karakterer i sangene, og flettet inn bruddstykker fra overhørte samtaler og lyder. 

Musikalsk oppsummeres bandets credo rimelig greit i låta «Repetition»: «We’ve repetition in the music, and we’re never going to lose it». Det er få elementer, lite variasjon og enkel, men rå instrumentering. Noen ganger støyende gitarer, andre ganger house-inspirerte synther. Å trekke linjer til det repetitive rutinelivet som preger britisk arbeiderklasse er en enkel, men kanskje for enkel parallell til eklektiske Smith. 

Han kom fra Prestwich, en liten forstad utenfor Manchester. Faren var rørlegger, og gjennom hele livet, frem til hans død, identifiserte Smith seg som anti-intellektuell, til tross for sin forkjærlighet for litteratur. Han engasjerte seg i det britiske arbeiderpartiet, men støttet Falklandskrigen og stemte mot Tony Blair på 90-tallet. Han var kontrær til det punktet hvor det er vanskelig å like ham. 

Likevel klarer jeg ikke å la være. Når jeg hører “Mountain Energei”, tenker jeg på eksosfylte gater i fabrikkbyer nord i England, og hvor sterk lengselen og lysten etter noe annet måtte ha vært der, og hvor voldsomt apatien eller frustrasjonen må ha tynget en ung Mark E. Smith på havnelageret han jobbet i. Og jeg tenker på hvordan en så utilgjengelig type som Smith er såpass omfavnet av og uløselig knyttet til arbeiderklassen med dens hang til konformitet. Det er på mange måter utrolig merkelig – men også helt riktig. 

The Fall er sært, sammensatt og totalt idiosynkratisk, men representerer samtidig også et felleskap. Som en slags mursteinspredikant (Mark E. Smith gikk under kallenavnet “The Hip Priest”) mante han frem den britiske ånden. Når jeg hører på The Fall aner jeg lyden av en kollektiv opplevelse. Både i form av et opprør, som et bilde på det absurde, moderne livet – men også som en slags selvtillit. Et rop om at “vi som jobber på fabrikkene, vi uten utdanning, vi håpløse; det bor noe mer i oss”. 

Det ligger en voldsom makt i å treffe en tidsånd på den måten. Og nå utsettes samme arbeiderklasse for de samme virkemidlene. Ikke fra sære band, men fra sære politikere. Boris Johnson og Dominic Cummings er som rockestjerner. Stygge, breiale, opprørske, elskbare drittsekker. Underdogs som blir overdogs på vegne av resten av hundene. 

I 2020 er ikke lenger The Fall en del av tidsånden. De virkelig interessante motstrømningene og klasseoppgjørene kommer fra andre musikalske leirer enn fra innbitte, vriene, hvite menn i fabrikkene. Men man kan fortsatt gi fingeren til det etablerte, hva enn det etablerte måtte være for deg, med et annet misforstått Dostojevskij-lesende geni av en arbeiderklasse-antihelt.