Masse-mennesket

To hendelser den siste tiden er foranledningen for denne teksten: Den første tok sted i juni, da flere av venninnene mine hadde lagt ut et svart bilde på instagram for å støtte Black Lives Matter-bevegelsen, for deretter å kritisere dem som ikke gjorde det. Alle følte vi på skammen over å være hvite, vestlige og iboende undertrykkende, og lurte på hvem i helvete de andre var, de som ikke la ut et svart bilde! Den andre var da jeg forrige uke møtte en bekjent på gata, som kunne fortelle at han aldri mer skulle invitere Subjekt-redaktør Danby Choi på fest. Han begrunnet det med at flere av kompisene hans hadde fått nok av meningene hans – det var bare dustete å sette fyr på huset.

Det slo meg hvor påfallende tydelig det er at jeg og min omgangskrets tilhører en gruppe av såkalt likesinnede mennesker, et tett og sammenvokst vi. En gruppe som defineres av sitt fellesskap, og hvis identitet er tydelig, engasjert og svært hørbar.

Begrepet «Massemennesket» brukes som filosofisk begrep antagelig for første gang av den spanske tenkeren, sosiologen og essayisten José Gasset i «Massenes opprør» fra 1929. Han så med uro på overgangen fra individualisme til kollektivisme, og hevdet at massemennets inntreden i samfunnet gjorde seg gjeldende etter første verdenskrig da velferdstilbudene ble tilgjengelig for flere. En mengde mennesker rykket opp til plassene som en gang var forbeholdt de få – være seg i teatrene, kinosalene eller de politiske vervene.

I et essay i Samtiden fra 1992 beskriver filosof Nina Karin Monsen hvordan begrepet siden Gassets tid har utviklet seg i kommunistisk og sosialistisk sammenheng i langt mer positiv betydning. Det har blitt snakket om de brede masser, om de sultende masser og om Folket. Og Folket er, tjue år etter Monsens essay, blitt en mektig størrelse – det har de gule vestene i Frankrike bevist med eksplosiv kraft.

I de fleste moderne samfunn er massen dannet, eller i ferd med å dannes, i ulike former for identitetsbevegelser, være seg nasjonale, religiøse, politiske eller kulturelle. Ifølge Monsen er et sentralt kjennetegn på en identitetbevegelse at enkeltmennesket får et innhold så så si givendes utenfra; det blir noen eller noe, uten å måtte anstrenge seg det minste. 

På den ene siden fører massen til at flere mennesker kan delta i demokratisk meningsutveksling. På den andre siden byr massen på moralske friminutt og et fellesskap som for mange kan være tiltrekkende. Massen gir den enkelte mulighet til å utføre handlinger han eller hun aldri ville ha funnet på å gjøre alene – noe som kan være produktivt dersom den kollektive handlingen fører til positive endringer i samfunnet. Et eksempel på sistnevnte er Black Lives Matter-bevegelsen i vår.

Den dårlige nyheten er at bestemte former for meningsutveksling fort kan dominere. “Enhver, som ikke er som alle, som ikke tenker som alle, risikerer å bli utryddet”, advarte Gasset allerede i 1929. Åtti år senere er profetien langt på vei blitt oppfylt i de digitale medienes tidsalder: Massen beviser at den løsriver driftene og gjør hver og en av oss til intolerante hetsere. Dette kan få dypt alvorlige konsekvenser.

«På nivå med nekrofili»

I 2018 vakte den amerikanske ytringsfrihetsforkjemperen Greg Lukianoff oppsikt med boken «The Coddling of the American Mind», der det blant annet kom frem at over 400 anerkjente foredragsholdere hadde trukket seg som et resultat av studenters protester. 

Innenfor våre egne landegrenser ble det dokumentert at hele seks av ti (60 prosent) som har opplevd hets eller trusler, har unnlatt å engasjere seg i, eller uttale seg om, spesifikke saker. Et stort antall samfunnsdebattanter og politikere har latt seg true til taushet av nettroll som ikke nøler med å ty til barbariske karakteristikker som «Fandens svarte avkom”, “korrupte kakerlakk» «mørk flekk», «Frp-er» og det som mye verre er.

Også kunstnere som nettopp lever av å utfordre våre mentale grenser, har lidd under Massemenneskets innflytelse. Da Kaj Skagen gav ut boka «Himmelen vet ingenting» i 1988, var anmeldelsene så gjennomgående negative og fordømmende at forfatteren til slutt måtte melde seg ut av norsk offentlighet. I anmeldelsene het det at boka var «på nivå med nekrofili», «usømmelig», «uverdig», «grotesk», «grisete» og «skamløs – og de fleste av dem var direkte personangrep på Skagen selv.

I et essay i Morgenbladet i 2019 skriver forfatteren: “Jeg innså hvordan en samlet offentlighet, uansett om den har retten på sin side eller ikke, effektivt kan ødelegge en forfatter, frata ham hans miljø og redusere hans inntekter. Men det finnes enda større farer: Selvbildet kan bli ødelagt idet fordømmelsen inderliggjøres”.

70 negative anmeldelser senere kunne Kaj Skagen si hva som helst, men ingen kunne egentlig høre hva han sa. Offentlighetens mediebilde av forfatteren hadde gjort ham ugjennomtrengelig, umulig å forstå seg på, en esoterisk mystiker som ikke var verdt spalteplass – han følte trolig at han ikke kunne spille noen betydningsfull rolle i offentligheten før en god del år senere.

“Ville jeg skrevet Himmelen vet ingenting i dag? Neppe, om jeg visste hvilken pris jeg måtte betale”, konkluderer Skagen. 

Senest forrige uke uttalte rådsleder i Kulturrådet at han er bekymret for at kunstnere setter bånd på seg selv. Kaj Skagen hadde kanskje helt rett når han for et drøyt år siden hevdet at kunstneren risikerer å miste sin største styrke, nemlig umiddelbarheten, hvis vedkommende ikke lenger klarer – eller tør – å skrive uten sideblikk til den potensielle kritikken som venter rundt neste sving.


Poseringskultur

La det være klart først som sist: Dette handler ikke om å dømme dagens debattklima nedenom og hjem. Det er en bra ting at folk engasjerer seg og ikke “sitter i lukkede rom og tukler med seg selv”, for å si det med Hans Geelmuyden.

Problemet med den identitetspolitiske trenden er imidlertid at den i mange tilfeller hverken ser det individuelle eller er det universelle. Den ser gruppeforskjeller. Ifølge den amerikanske skribenten Helen Pluckrose trigger den noen av menneskehetens verste sider: tribalisme, behovet for å lage inn– og utgrupper, fiendtlighet. Dette gjelder ikke bare i USA, der polariseringen er langt tydeligere enn her hjemme. 

Massemennesket, eller gruppen av individer, kjennetegnes ofte av å gå inn i en diskusjon med det mål for øye å ha rett. Men istedenfor å skåle med motstanderen etterpå, kanskje litt oppgitt, men like fullt med respekt, nøler ikke gruppen med å vende motdebattanten ryggen dersom vedkommende ikke når opp til gruppens moralske standarder. For identitetsgruppen er erfaring = sannhet, og man skal sannelig passe seg for å stille spørsmålstegn ved levd liv.

I en betimelig kronikk i Klassekampen spør Mariken Lauvstad om vi er villige til å flagge meninger om saker og ting som betyr noe for oss – selv om vi risikerer å bli skikkelig upopulære. Hun er bekymret for vår tids poseringskultur som snarere lærer oss hvordan vi fremstår som gode heller enn å kultivere vår egen empati, og som bidrar til en stadig mer splittet offentlighet.

Heldigvis finnes det eksempler på mennesker som aldri har vært opptatt av å fremstå som gode. De er snarere opptatt av meningsmangfoldet som faktisk eksisterer. En av dem heter Johan Galtung.

Enkeltmenneskets bragder

Johan Galtung har passert 90 år, snakker 10 språk flytende, har skrevet et hundretalls bøker og enda flere artikler, er æresdoktor på en rekke universiteter, fredsmekler i de største konflikter i verden og er, som ryktene tilsier, “rustet til tennene av polemisk skyts”. Han har aldri brydd seg om hans uttalelser har vært helt riktige eller gale så lenge det har vært det motsatte av hva alle andre sier. På den måten gir han plass til en mengde forskjellige virkelighetsoppfatninger og uttalelser, og begrunner det med at “intet synspunkt som mennesket har formulert opp gjennom tidene har vært helt sant, intet synspunkt har vært helt falskt”.

I et intervju med Samtiden fra 90-tallet sier Galtung noe essensielt om sin tilnærming til utfordrende samfunnsspørsmål. Han hevder at når man i livet er så heldig å støte på en person som later til å ha sagt noen fundamentalt viktige ting, javel, så må man prøve å forstå hva vedkommende har sagt. Sagt på en annen måte: Hvordan må man tenke for å nå frem til denne type tanker som denne personen har nådd frem til?

Galtung ligner kulturradikaleren Georg Brandes, forfatteren og samdunnsdebattanten som i sannhetens navn utviste en kritisk og spørrende holdning til en mengde samfunnsspørsmål uten å miste selvransakelsen av syne. Galtung beviser at det finnes måter å være sammen med andre på uten at vi automatisk blir til  massemennesker. I stedet for å være en av mange, lik alle våre meningsfeller, kan vi bli selvstendige, deltakende individer og samtalepartnere. Vi kan leve side om side selv med våre verste fiender, i en liberal og likeverdig dialog – uavhengig av hva den andre måtte mene.

Men det må starte hos enkeltmennesket selv. Uten massen som støttespiller er den enkelte overlatt til seg selv, skriver Monsen. Enkeltmennesket må lære seg å leve i ensomhet, trekke konsekvenser på egenhånd, tvile, påta seg ansvar, og kanskje viktigst, tåle ambivalens – både i og utenfor seg selv. Målet med diskusjon er å drive kritisk tenkning, etablere motforestillinger, bli stilt overfor en rekke dilemmaer og erkjenne at det ikke alltid finnes noen ideell løsning. Først da kan man komme ut som et klokere, mer opplyst menneske, ja, som et enkeltindivid.

Jeg avslutter artikkelen med et sitat om viktigheten av å bli seg selv, ført i pennen av Danmarks største outsider gjennom tidene, nemlig Aksel Sandemose:

“Noen er kommet fra frivillig ensomhet og vendt opp og ned på verden med det de har sett i seg selv. I deg selv ser du det alt sammen, det gjelder bare å se det, å lokke det frem. Uten ensom meditasjon har ingen i verden gjort noe originalt”.