En tiretters fra helvete

En guffen mandag i slutten av september gikk jeg målrettet og stolt mot en diner i Bygdøy Allé. Ja, du leste riktig, de har dinere der også. Akkurat denne dineren skiller seg ut fra alleens ellers så stramme priser og fjonge lokaler. Den er amerikanisert tvers igjennom og har et mandagstilbud jeg fikk hjertet i halsen av å lese: Ti retter for 349 kroner. 

Kunne det stemme? Hvorfor har ingen hørt om dette? Jeg tok med meg to tilbudsglade venner og seilet inn døren en uke senere, i troen om at ingen andre enn oss visste om dette utrolige tilbudet. Der tok jeg selvfølgelig feil. Dineren var stappet til randen av mat-os og kohorter, og det første som skjedde var selvfølgelig at brannalarmen gikk. Det skulle vise seg at brannalarmen var et illevarslende varsko.

Vi ble plassert, fikk noe godt i glasset, og snart begynte de cajun-inspirerte rettene å rulle ut av kjøkkenet via kelnere i røde capser og t-skjorter med kjente amerikanere på, som Marilyn Monroe og Elvis. Vår første kulinariske opplevelse var østers gratinert i ost og chili. Spennende. Personlig er jeg ingen fan av østers. Jeg smakte det en gang rett fra havet rundt et bål på en øy i Vietnam – og jeg likte det ikke. Hvis ikke dét er nok til å gjøre østers digg, nei da er det bare å gi opp. 

Retten slimet seg nedover halsen, rett ut av glovarme skjell som skåldet oss på hendene. En hard start. Rett nummer to var derimot en høydare: ceviche med villreke på tostada. Forfriskende og delikat, nok til å gi meg optimismen tilbake. Rett nummer tre gjorde meg bekymret igjen. Et avkuttet briochebrød med hummer. Hadde vi ikke allerede nådd en prisgrense? 

Da nummer fire kom på bordet bleknet vi synkront. En bolle med ildrøde kreps, kokte poteter og kokt mais stirret tilbake på oss. En kanelaktig smak satt i både kreps og mais, mens de kokte potetene virkelig bare var kokte poteter. Heldigvis var rett fem hakk i hæl, en tjukk maissuppe med bacon og løk, som reddet det hele inn. 

Med dette sa jeg meg i grunnen fornøyd, jeg hadde forsynt meg moderat og kastet i meg to øl i samme slengen og kunne gjerne erklært et absurd sammensurium av havdyrretter for over. Det var da vi så den: alle burgeres mor. Ikke av den kjærlige typen, men moren du blokkerer på facebook og sier til folk at egentlig er din gale tante.

Foran oss ble det plassert to saftige burgere. Kjøttet var tjukt og rødlig og lå oppå en solid skive bacon. På toppen var det en svært generøs skive brie og en enda mer gavmild skive camembert – fordi hvorfor velge? Et syltetøy la seg fint oppå kilometerne med muggost og det hele ble bundet sammen av en sukkersøt donut. Ja, du hørte riktig. Burgerbrødet var en donut. Svetten piplet i pannen og jeg kjente meg syk på en grådig tjukkasmåte. Dette var min idé og nå satt vi her alle tre og stirret på et hjerteinfarkt. 

En mesterlig innsats gikk ned i monsteret av en burger og vi lente oss mette og fornøyde tilbake. Naive som vi var, lite bevandret i en verden hvor det finnes mer enn tre retter, hadde vi glemt at det slett ikke var hovedretten. Kombinasjonen av sju og åtte landet som en granat på bordet. Et fat av fett og brun mat lå klart til konsum. 

Bratwürst, pulled pork, spare ribs, søtpotetmos med bacon og mac and cheese med tre typer ost ventet på oss og vi satt i stillhet og betraktet beistet vi selv hadde oppsøkt. Hvor mange dyr hadde vi klart å spise de siste timene? En hel bondegård? 

Vi gjorde et ærlig forsøk alle sammen, vi gjorde det. Jeg spiste skinnet av en halv bratwürst og tok store munnfuller makaroni og ost som jeg skylte ned med restene av lunken øl. Noen biter kom i retur og måtte svelges to ganger. Vi anså kampen som tapt etter å ha fortært en ussel centimeter av måltidet og måtte se alt bli tatt i retning søppelkassen, uten et spørsmål om å få det med hjem. Vi var glade, bare tanken på pulled pork som siver inn i isopor gjorde meg blek, samtidig følte jeg at min venstre arm sakte sviktet meg. Alt fettet hadde gått rett i årene, det var jeg sikker på. 

Før vi rakk å samle oss kom den nest siste retten: blåbærpai med krem. Jeg måtte le. Hvem er disse porsjonene myntet på? Var vi med i Askeladden som kappåt med trollet? 

Jeg tvang skjeer med blåbær og spraykrem inn i munnen mens jeg drømte om å skjære opp magesekken, da den blide og faktisk amerikanske kelneren kom bort til oss med et lurt glis og et aluminiumsfat med grillet kjøtt og en klype. Ville vi ha mer kjøtt? Her svartnet det for meg. Varmen, maten og skammen gjorde meg til en geléklump og jeg klarte ikke svare ham, jeg bare ristet på hodet mens jeg gulpet camembert og tvang det ned igjen. Jeg kom ikke helt til meg selv før jeg satt der med den siste, endelige retten i hånda. En ispinne laget av tequila. Vi suttet på hver vår is i stillhet. Matkomaet var komplett, så vel som skammen. 

Da vi omsider forlot den malplasserte dineren, fire timer etter brannalarmen så illevarslende hadde igangsatt måltidet, følte vi oss alle tre som kapitalismens egen høyborg. Skal man druse på med ti retter til 349 og spise sytten typer dyr bare fordi man kan? Kjøttsvetten min ble svaret.