Kulturelt forbruk

Det finnes mye kultur der ute i verdensveven. Har du lyst til å se en film om snakkende dyr, lese om seriemordere eller høre en plate kun bestående av høylytte skrik, finnes det flere alternativer.

Hvis du er som meg, fører det digitale overflødighetshornet til en konstant søken. Du får dilla på en ny ting, og i løpet av de neste par månedene ser og hører du deg gjennom alt du får tak i, leser deg opp på trivia og drar linjer mellom denne nye tingen og tidligere interesser. Før du finner neste nye ting og gjentar prosessen på nytt.

La oss kalle det kulturelt forbruk. Styrt av en blanding av interesse og fomo, gjør man seg selv til en kulturell altmuligmann ved å stadig konsumere nye inn- og uttrykk. Når én ting har utspilt sin rolle, bringer den deg videre til neste. Litt som å fylle ut en liste som stadig blir lengre etterhvert som du oppdager nye ting. Og det finnes alltid nye ting.

Eksempelvis er det lett å bli eksponert for klassisk rock. Du hører Joplin og Hendrix, liker det, leser litt rundt historien, og plutselig har du gått videre til Soft Machine og Dr. John. Så gøy, tenker du, lykkelig uvitende om at du i løpet av de neste ukene kommer til å oppdage og dykke ned i hele rockehistorien, som raskt fører deg til snevre sjangere og obskure artister, før du til sist snakker høylytt om hvordan Boredoms egentlig er tidenes beste band. Som forsåvidt er sant, men allikevel. Det kan bli litt mye.

Å kunne høre på alle disse albumene er ikke en negativ ting i seg selv. Det er jo egentlig ganske stas. Men når alt er tilgjengelig hele tiden, er det lett å bite av mer enn man kan svelge.

Alt settes inn i en umiddelbar historisk kontekst. Linjer dras, du dykker ned i Wikipedianske hull hvor en artikkel tar deg videre til neste, hvor et uskyldig søk ender med at du binger alle filmene til Akira Kurosawa, før du ser deg nødt til å spille gjennom brorparten av Final Fantasy-spillene, ihvertfall de som kom før milleniumsskiftet. Da kan du like godt lese deg gjennom bøkene til Philip K. Dick først som sist, og kanskje ta en titt på moderne kollasjekunst når du først er i gang.

Og du har ikke engang sett Breaking Bad enda, ei heller hørt ferdig podcasten om hvordan city pop, heismusikk og Panda Bear førte til sjangeren vapourwave. Visste du forresten at den Ursula K. Le Guin-boka du akkurat kjøpte er den første i en serie? The struggle is real, som man sier. 

Jeg har tid, frilanser som jeg er, men prøver også å stoppe opp og reflektere. Har jeg blitt en posør? Er dette en form for kulturell appropriasjon? Er jeg fremdeles i stand til å ha genuine følelser?

Når en ting har spilt seg ut lenge nok, kommer tomhetsfølelsen. Du hører en plate bare for å ha hørt den, kjeder deg gjennom en film slik at du kan ta en referanse, leser en bok fordi den var på en liste over bøker du absolutt må ha lest. Du står i fare for å sette enhver glede kunsten kan ha på spill. Du blir en passiv mottager som forbruker inntrykk uten å interagere med dem. I din søken gjennom mylderet av underholdning har du mistet gnisten som satte fyr på interessen. Du krysser kunstverk ut av en mental liste, slik at du kan nikke gjenkjennende i tilfelle noen spør. Veien er målet, og du har mistet deg selv på den.

Heldigvis henger noen ting ved. Det vil alltid være noe å finne i enhver nisje, et kunstverk som blir en del av identiteten din og former forståelsen din. Horisonten din kan alltid utvides. Samtidig er det viktig å ta et skritt tilbake i ny og ne, høre på skiva du digger, se filmen du elsker, eller lese boka som fremdeles gir deg frysninger. Finne igjen deg selv i referansenettet.