69 timer i Alsace

ET STEG FREM, OG TO TILBAKE. Vakre og allsidige Alsace er foruten å være en vinverden i miniatyr, også nesten å betrakte som selve livet i miniatyr. Vidunderlig kompleks, og full av nye oppdagelser og opplevelser bak hver sving nærmest. En verden som ikke bare består av sort eller hvitt, men som er er full av ulike nyanser av grått. Alsace byr på en deilig og stimulerende læringskurve for de som er nysgjerrige – og hver gang man tror man har løst mysteriet, eller knekt koden, så forstår man i samme øyeblikk at det er så mye man fortsatt har å lære. At det er så mye mer der ute. I Alsace, akkurat som i livet selv.

Dette vakre vinområdet byr nemlig på et langstrakt lappeteppe av druer, vinmarker, jordsmonnstyper og stilretninger. Og det er fint! Verden trenger mangfold, det ser man eksempler på stadig vekk. Og Alsace bidrar på sin måte til dette.

VINENE FRA ALSACE ER VRIENE Å «KNAGGE» – eller sagt på en annen måte, de er vanskelig å plassere i en bås. Det passer kanskje ikke alltid inn i menneskets fetisj for det enkle og komfortable ved å bli fortalt hva vi skal like, og få ting ferdig plassert i en bås. Og jeg er redd vi ikke blir noe bedre på dette området. Det er jo i grunnen derfor også at vinanmeldere finnes, så slipper vi tenke selv – og får i stedet vinen servert på et sølvfat med en tekst som for f.eks. «denne rieslingen skal du drikke til denne fisken…». Eller andre liknende bastante utsagn. Gud forby om vi tok egne valg, prøvet og feilet litt, eller oppdaget nye artige kombinasjoner. Alsace utfordrer kanskje denne komfortable enkeltheten vi har tyllet oss inn i?

SAMTIDIG ER DETTE LAPPETEPPET også en styrke for Alsace! Man får i realiteten alt det man vil av vin herfra. La gå, kanskje mangler Alsace en tydelig USP og et spisset og enkelt budskap med stor B. Burgund har det – både stor B og budskap. Chardonnay på hvitt, og pinot noir på rødt. Enkelt og greit. (Hei til deg forresten, ja du som er vinnerd og som nå sitter klar til å arrestere meg – jeg har valgt å se elegant bort fra lokale burgundske minoriteter som f.eks. sauvignon blanc og aligoté). Alsace velger heller en Rubiks kube av valgmuligheter innenfor både druer og sødmenivåer.

En annen utfordring. Og dette er noe jeg aldri trodde at jeg skulle si. Men. Det er ulovlig å selge vin fra Alsace på kartong. Noe som gjør volumsalget til pappelskende skandinaver til en real utfordring. Hele seks av ti slurker vin i Norge kommer nemlig fra tappen på pappen! I den globale markedsplassen som vinverdenen faktisk er, så er dette som å legge opp til en smash til både Tyskland og Østerrike – værsågod, dere kan få dette dette lukrative markedet til rieslingene deres.

Innerst inne elsker jeg denne standhaftigheten til kun å tillate tapping på de lokale slanke og høye flaskene kalt flute – men uansett er det slik at stolthet ofte blir en svakhet. Og jeg lurer på om dette kanskje er et eksempel på nettopp det..?

TILBAKE TIL DRUEMANGFOLDET. De viktigste lokale heltene (og du finner de ofte på frontetiketten av vinene, noe som er en sjeldenhet i Frankrike ellers) er:

Riesling: Omtrent like viktig her som i Tyskland. Stilmessig har vi nok sett en dreining de seneste årene, og vinene tenderer til nå å være riktig så tørre og friske, og mer aromatisk forsiktige enn de mer utagerende vinene fra naboen i nord. Innslaget av druens karakteristiske petroleumsaromaer (TDN, eller trimetyl-dihydro-nafthalen om vi skal være pinlig nøyaktig) virker imidlertid være mer utbredt – enten i den litt yngre utgaven som duftmessig minner om nye badeballer, men også den mer lagringspregete bensinstasjonvarianten. Årsaken bak denne duften er at druene utsettes for en solid dose UV-stråling, noe som trigger et pigment i drueskallet på en uheldig måte. Det blir som en druemessig føflekkreft nærmest. Aromaen blir gjerne også mer fremtredende ved lagring. Vi mennesker har nokså ulik toleranse for denne aromaen – jeg er som du sikkert allerede har skjønt superprippen, og blir irritert når den legger seg som en membran over alt annet av gode dufter. Andre derimot digger det. Tilhører du sistnevnte kategori, kan jeg glede deg med at Australia er en sikker leverandør av badeballvin til nokså små penger.

Pinot gris: Den sexylubne, krydrete og aromatiske kompisen til riesling. Perfekt når du vil ha hvitvin med mer fylde, rikhet og kraft. Huskeregel: pinot gris passer til gris! Juleribba for eksempel. Grove pølser, koteletter, filetstykker, you name it. Ja, også pinnekjøtt også selvsagt.

Sylvaner: Friskus som normalt har litt snillere midparti (i munnen altså) og en mykere syre enn riesling. Diskret og livlig vin som passer perfekt når man ikke ønsker/behøver stålsyren til reisling. Unødvendig å si kanskje, men vi drikker nok for lite sylvaner vil jeg tro. Lokalt i Alsace er dette selve vinen til asparges.

Gewurztraminer: Enormt aromatisk, og kan ofte lukte som parfymen til bestemor. Blomsterbukett fra A til Å, ispedd tydelig krydderduft og eksotisk frukt som for eksempel litchi. De dårlige utgavene er kvelende. De gode (gi de gjerne seks år eller mer i kjelleren) kan være magisk deilige og perfekte til krydret mat eller oster. Gewurztraminer gir gåsehud – enten på en god eller dårlig måte.

Muscat: Er den friske og leskende representanten for utagerende aromatiske druer. Blomstrete, pærete og den eneste vinen som også lukter drue – ironisk nok. Lokalt er dette den tradisjonelle aperitif-vinen. Mindre kjent er kanskje at den også lagrer utrolig godt, og en rekke nittitallshelter ga meg en seriøst velsmakende aha-opplevelse. Langt mer harmoniske og nyanserte enn petroleumsklubben ved siden av. Den unge blomsterduften har forsvunnet og gitt plass til en pirrende jordlig karakter. Magisk. Dessverre er utvalget av muscat fra Alsace i Norge ikke-eksisterende. Løsningen? Ta turen. Takk meg senere.

Pinot blanc (og auxerrois): Hva kan man si om pinot blanc da? Ofte myk og nøytral, fin å ta frem hvis syre er nedprioritert og man vil noe enkelt og subtilt. Auxerrois er slektningen som er enda mer nøytral og syreforsiktig, jeg har til gode å se navnet på en frontetikett – men den opptrer ofte undercover sammen med nettopp pinot blanc, og brukes også en del i musserende vin fra Alsace, altså Cremant d’Alsace.

Pinot noir: Den røde druen i området. Prinsessen på erten som vi begynner å se stadig flere flotte utgaver av lokalt, og som i de bedre utgavene helt klart kan hevde seg med litt dyrere utgaver fra Burgund.

DYPDYKK I REGNVÆRET. Alsace er statistisk sett Frankrikes tørreste område (sammen med Montpellier ved Middelhavskysten) – men den dagen vi skulle på ekskursjon i Grand Cru-vinmarken Wineck-Schlossberg var slusene tidvis vidåpne. Men som kjent, mye regn stopper selvsagt ikke en gjeng vinjournalister som skal opp i bratthenget for å snurre på vinglassene sine.

Navnet på vinmarken er forøvrig sammensatt av familinavnet til en historisk viktig familie fra området (Wineck), mens navnet etter bindestreket neppe krever mer enn en svak G i tysk valgfag for å forstå er knyttet til en borg/slott på et høydedrag.

I regnet, ved borgruinen på høydedraget (under et partytelt, vi er ikke sååå tøffe vi vinjournalister likevel), lærte jeg at denne vinmarken er på størrelse med ca 65 fotballbaner (27 hektar) og at jordsmonnet består av granitt. Festtalene sier at riesling trives spesielt godt her. Jeg er enig, det kan virke som at riesling digger granitt – både i Wineck-Schlossberg, men også andre flotte vinmarker i Alsace. Wineck-Schlossbergs DNA virker være fundert på eleganse og en krystallsyrefriskhet som ikke er for hard og bitende. På polet finner du for tiden to utgaver, riktignok fra en varmere og rundere årgang – men begge duger riktig fint for en hyggelig kveld.

MAT- OG VINKOMBINASJONEN FRA HIMMELEN er uformell som bare rakkern, og jeg benekter ikke at den traff meg på et gunstig tidspunkt. Også kalt sulten og tørst. Uansett, kombinasjonen muscat og saltkringle (pretzel) er rett og slett jæskla godt for litt mumsing før middag, eller til gullrekka på fredag!

FORSKNING FOR RESTEN AV LIVET. Vil man nerde med slike ting som spennende mat- og vinkombinasjoner så har i grunnen Elvis sagt det langt bedre enn meg – «you came to the right place». Riktignok var han mer problem- og trøbbelfokusert, mens jeg nok trekker i retning livsnytelse. Uansett, Alsace med alle sine ulike viner er the right place for artig lek på kjøkkenet. En vinverden av muligheter.

PS! En smak av Alsace kan du utmerket få i Oslo hos uformelle og aldeles strålende Le Benjamin Bar & Bistro. Både i glasset, men også på fatet. Stikkord: tarte flambee