Slike dager kan komme igjen

Det er høst, det er kveld og det er mørkt og høsten gjør det den gjør, den finner sjelden på noe nytt, høsten regner, høsten blåser og høsten gjør bladene gule og asfalten så svart og våt og blank at den speiler gatelys og billys og piskende regn. 

Men det du kjenner, der du går på den svarte, våte, blanke asfalten i surklete sko, er at du kanskje er litt vel mørk inni deg og du forstår ikke helt hvorfor, du har vært i middagsselskap og det var nye mennesker med morsomme historier fra en verden du ikke kjenner men kanskje skulle ønske du kjente, og du fikk god mat, du fikk stekt flyndre med brunt smør og fersk spinat og melne poteter, du drakk burgunder fra karaffel og spiste eplekake med krem, og du er passe mett og litt trøtt men ikke for trøtt, og du er litt full, men ikke for full, og det er ikke langt hjem og regnet, ja, regnet og høsten, det kan jo gi enhver en liten knekk, men det er liksom ikke helt det heller, regnet og vinden og høsten, alt det er jo vakkert, den typen skjønnhet kan gi deg en oppsving, en frisk energi, piskende regn i ansiktet og gult løv mot svart asfalt kunne faktisk vært en slags medisin. 

Men det funker ikke, og du tenker tilbake til studietiden, du studerte et annet sted i et annet land, der varte høsten halve året, det ble liksom aldri vinter, og det regnet og det var vått, du syklet på brostein gjennom smale gater, klissbløt i mørket, uten lykt og uten hjelm, men du var lys og lett, du tenkte ikke så mye på fremtiden, og når du en sjelden gang gjorde det var fremtiden også lys og lett, men nå er faen meg fremtiden her og den er ikke så jævla lys og lett tenker du et sekund før du tar deg i det og prøver å snu litt på saken, for lyse lette minner kan jo brukes til annet enn å kontrasteres mot mørket du lever i nå, det vet du, de kan minne deg på at verden fremdeles faktisk kan være lys og lett, at den har vært det før betyr at den kan bli det på ny, og du husker den gangen, 

nettopp om høsten, i den samme gamle lille byen med brosteinsgatene, for alle de årene siden da du var ung men trodde du var voksen, da du gikk langs den stille elven, og det var sol og lufta var sprø og klar, og på vannet var det kanalbåter og prammer fulle av turister og du fulgte elven mot strømmen opp fra byen og ut på landet og du var ikke alene, du gikk hånd i hånd med ditt livs kjærlighet, og nå er hun ute av livet ditt men hun er fremdeles ditt livs kjærlighet, det skjønner du nå, 

og langs stien vokste bjørnebær i tette kratt og det var store hager bak tykke steinmurer og du klatret gjennom tornene opp på en slik tykk steinmur og strakte deg etter et rødt og skinnende eple, det var så blankt og så stort at det så helt kunstig ut, men det var ekte, du hadde jo plukket det selv, og du ga det til henne og hun tok en bit og smilte med øynene og hun rakte det tilbake til deg, og du tok en bit og eplet var sprøtt og søtt men samtidig så syrlig at det kilte i kjertlene, stråler av varm lykke spredte seg til hodet, til magen, til hjertet, og du visste at nå var dere snart fremme på deres lille hemmelige sted som ingen av de andre studentene visste om, bare de lokale, 

der skulle dere drikke lunken flat bitter og spise shepherd’s pie med worcestershiresauce og dere skulle lese tykke aviser og bli sånn deilig søndagsbrisne, og lille spinkle Jon bak baren, Jon med det lange hvite skjegget, skulle spille George Harrisons All Things Must Pass på repeat, som han alltid gjorde, og du skulle selvfølgelig ikke tenke over dette der du skulle sitte i den myke polstrede vindusbenken med ryggen vendt mot elven og blikket vendt mot peisen, dette at George Harrison hadde rett, 

alt svinner hen

og nå er både han og Jon med skjegget døde, men det er da ingen grunn til å henge med hodet for det, tenker du nå, der du beveger deg hjem gjennom vinden og natten i det mørke regnet, 

slike dager kan komme igjen, de kan jo det.