Et vinstudie i Cape Town

I februar 2014 reiste jeg til Sør-Afrika for å studere vinproduksjon. Vi var en liten klasse på 7-8 elever som alle skulle utplasseres på ulike vingårder i vinområdene Paarl, Stellenbosch og Franschoek et lite stykke utenfor Cape Town. Usikkerheten på hva som ventet de neste 6 ukene gjorde oss alle spente, få hadde vært på det afrikanske kontinent før, min egen forestillingsevne føltes begrenset.

Sør-Afrika er en del av det vinfolk kaller ‘den nye verden’; vinproduserende land som har laget vin i en kortere tidsperiode enn landene i ‘den gamle verden’; hvor det har blitt produsert vin siden ‘gamle dager’. Eksempler på førstnevnte  kan være Australia, Chile, New Zealand, India og Canada, mens eksempler på sistenevnte kan være Frankrike, Italia, Georgia og Tyskland. Kina har forøvrig laget vin siden Han-dynastiet og Sør-Afrika siden 1600-tallet, så benevningen av ‘nye’ og ‘gamle’ verden kan muligens diskuteres. Europeisk (pluss noe Øst-Asia og Midtøsten) vin og vinområder skiller seg ut med en konsistens, kvalitet og systematisering over hundrevis av år med geografisk tilhørighet i fokus, mens den ‘nye verden’ har bygget mye av sin industri på druetyper og merkevarer med mindre spesifikk tilknytning til underområdet innen landets grenser. Eksempler på dette er:

Maison Louis Jadot (produsent), France, Bourgogne (land, vinområde) Meursault 1er Cru Les Perrières 2017 (Kommune, kvalitetsnivå, vinmark, årgang).

Lindemann’s Winery (produsent) Bin 65 Chardonnay 2019 (navn på vin + drue + årgang), Australia (land), South Eastern Australia (distrikt).

De fleste vinområdene i Sør-Afrika finner man utenfor Cape Town. Fra kjølige pinot-noir- og chardonnay-dyrkende Walker Bay til glohete Swartland med cinsault, syrah og marsanne. Jeg ble plassert hos Joostenberg, et lite, økologisk, familieeid vineri i Paarl. To voksne, to barn, en hushjelp og ei bestemor, eksen min (Hei Magnus!) og jeg på denne nydelige eiendommen med vinranker, lime-trær, hunder og sauer – og sikkerhetsvakter på 24-timers døgnvakt, elektriske gjerder og port. 

På et vis befant vi oss på bygda, det var trygt her. I min egen naivitet, mangel på kunnskap og forståelse av konsekvensene av de siste århundrenes helvete og hvordan det fortsatt (selvfølgelig) påvirker hverdagen til sør-afrikanerne, begynte arbeidet. Med effektiv nord-europeisk arbeidsstil ble tanker vasket, mostvekt målt og jeg spurte til stadighet om nye arbeidsoppgaver, det var visst ikke særlig vanlig, da mine (hovedsakelige) melaninrike kollegaer Trymore, Joy, Kouda og andre gjennomførte det de ble fortalt, men ikke mer. Dette ble naturligvis et irritasjonsmoment, jeg kunne befinne meg i stekende sol, skrubbene på alle fire, mens 5 stykker bare satt og så på – fordi de ikke hadde fått beskjed om å hjelpe. Hvite sitter fortsatt på eiendom, arbeidsplasser og makt, ingen vil miste jobben, utfordre sjefene eller bruke ekstra energi under en allerede lang arbeidsdag. 

Gjennom fine samtaler med familien og kollegaer fikk jeg ny informasjon: Trymore, Kouda og Joy har en 9 kilometer lang vei til jobben fra slumområdet Kraaifountaain, som blant annet skyldes uforutsigbare minibusser med alkoholiserte bussjåfører på minimumslønn, som kommer når de vil. Det er lettere for dem å gå. Dagene våre begynte klokken syv om morgenen og sluttet mellom klokken 18-19. De hadde en lønn på 550 kroner i  uka, som var over gjennomsnittet for lignende arbeid. Alle tre kom fra Zimbabwe noen år tidligere – god skolegang har de, om ikke annet, kanskje er det derfor de jobber i vineriet hvor det blant annet er behov for lese- og skriveferdigheter og matematiske ferdigheter. Jeanette (mor i huset) fortalte at de mister vanligvis 1-3 arbeidere i året til tuberkulose og HIV, mens Tyrrell (vinmaker, far i huset) sa at de unngår, så langt det lar seg gjøre, å høste inn druene på mandager ettersom mange ikke stiller på jobb grunnet fyll og rusmisbruk over helgen. Irritasjonsmomentet mitt hadde mistet hold.

Lange arbeidsdager med masse faglig påfyll ble etterfulgt av nydelige middager med familien og deres venner. Fersk gulfinnet tunfisk, struts, grønnsaker i alle mulig fasonger og timeslange grillkvelder ble en vane. Sør-afrikansk grilling kalles braai. Det er mer et konsept enn en middag. Magnus og jeg ble invitert til en braai, og i god norsk tro kom vi sultne, helt uvitende om at en del av kosen var å se på maten godgjøre seg over kullet. Fire timer senere var maten klar, vi var småfulle på rike, krydrete rødviner fra vingårder i nærheten og sjarmert av de nydelige menneskene vi fikk dele øyeblikket med. 

Det ble en del vin på denne studieturen, ikke bare de utallige timene i vineriene, men også helgene hvor vi prøvde å besøke flest mulig produsenter flest mulig steder. Method Cap Classique, musserende viner laget på den tradisjonelle metode slik som Champagne, kjølte vår lille skoleklasse ned mens vi skuet utover vinmarkene i Constantia. Pinot noir og eiket chardonnay i Burgundisk stil ble slurpet i frodige Hermanus, fra produsenter som Hamilton Russell og Newton Johnson. Pinotage er Sør-Afrikas egen drue og plantes nesten bare her. Druen ble utviklet på starten av 1900-tallet ved å krysse pinot noir og cinsault, den kan i beste fall vinifiseres til konsentrerte, fruktige og krydrete viner med overraskende høy friskhet, og i verste fall til lavkvalitetsvin med høy alkohol, kokt frukt og lite spenst.

Kanonkop i Stellenbosch er en av landets beste produsenter av pinotage, de ble selvfølgelig besøkt og drukket – flere ganger. Litt lengre inn i landet dro vi for å besøke vinområdet Swartland som består av mer eksperimentell vinmaking og en del yngre produsenter av naturvin. Det er så og si ørken der, de høye temperaturene kombinert med lite regn gjør ofte vinene herfra kan bli svært rike på alkohol, med en moden/overmoden fruktprofil og med lav syre, men noen er mestre på å temme utfordringene her og lager de mest elegante viner som ettertraktes i hele verden. Eben Sadie tar med sine enkeltvinmarks-viner med navn som Pofadder (huggorm-type), Skerpioen (skorpion) og Kokerboom (lokal tresort) tilbake de tradisjonelle druetypene i Swartland som i stor utbredelse har blitt erstattet med for eksempel cabernet sauvignon og andre trend-druer. Han lager veldig lite og bra vin på blant annet grenache, chenin blanc, palomino, semillon og mourvedre.

Oppdagelsesferden gikk videre til eksentrikeren Adi Badenhorst, overalt hvor vi dro var menneskene vi møtte svært generøse og dro på med artige historier, mat og vin. Jeg anbefaler fremtidige reisende til å leie bil for å kjøre turer litt lengre ut fra Cape Town enn de hvite europeeres sommerby-favoritt Stellenbosch. Det er så utrolig vakkert på landet; dyr, planter, insekter jeg aldri hadde sett før, frukt jeg aldri hadde smakt, så mange nye og spennende lukter.

Det ga oss og et bedre innblikk i hverdagslivet å dra rundt slik vi gjorde ettersom vi i større grad kunne bevege oss fritt i småbyer og landsbyer som, i 2014, opplevdes som mindre segregerte og mer organiske. Du vil oppleve konsekvensene av langvarig misbruk, utnyttelse og terror under apartheid, fordi det har satt spor, arr, på det meste som kan sanses rundt deg her nede. Vær respektfull, belest, vennlig og nysgjerrig, det kommer de fleste langt med. Jeg er brun forresten, og før denne reisen hadde jeg gledet meg til å dra til et land hvor jeg ikke er en minoritet, hvor jeg skulle ‘passe inn’, om ikke annet så på utseende i hvert fall. At jeg hadde tilgang på en større del av samfunnet enn mine hvite klassekamerater, at det var et hemmelig felleskap for oss melaninrike som jeg automatisk skulle bli en del av. Ubetinget tilhørighet kanskje?! Dette var, på tidspunktet, private tanker kun jeg visste om. Før Black Lives Matters-bevegelsen snakket ingen hvite om å være brun med en som er brun, og midt opp i et av verdens mest traumatiske steder for en som meg, snakket fortsatt ingen om det.

Jeg ble naturligvis ikke innlemmet i noen ting som helst, og alle brune sør-afrikanere kunne spotte turist-meg på mils avstand: altfor velstelt til å spasere inn i gettoene, for lys, for effektiv, snakker amerikansk engelsk, for introvert, litt redd, kjørte bil, stivt kroppsspråk, for mottagelig for potensielt hemmelige hint, for presis, kun hvite venner. Med viss skuffelse over manglende inkludering, forble jeg en nordmann med identitetsvansker.

Mot slutten av studieturen intensiverte arbeidet seg i vineriet. Tonn på tonn med druer ble kjørt til Joostenberg, og vi renset, presset, ekstraherte, racket (flytte vin av bunnfall over i ny beholder), målte, smakte, løftet, lo, skrek, svettet og vasket. For dere med den romantiske drømmen om vingård, romantikk og vindrikking i solnedgang; vinmaking handler i stor grad om vasking og å reparere utstyr som alltid bestemmer seg for å streike når du trenger det som mest. Det er et slit, lange dager borte fra familie og venner for å passe på den fermenterende druejusen. Tyrrell gikk alltid og sjekket tankene på natten, forsikret seg om at alt var i orden. Etter seks uker med arbeid konkluderte jeg med at jeg ikke kunne tenkt meg å jobbe i et vineri på fulltid, til tross for gleden jeg følte på når jeg plutselig stod der og smakte på en balansert, ung vin som jeg hadde vært med å bære frem, det var helt magisk. Stolthet som når et barn vokser opp og blir smart, selvstendig, artig og omtenksomt. Belønning for strevet. Hvis gleden kjennes å svinne hen, åpner jeg en av flaskene som ble importert i bagasjen på vei tilbake til Norge. Joostenberg sin kjøttfulle vin, Bakermat, på 100% syrah, bruser med fjærene til noe godt rett fra grillen, mens chenin blanc late harvest nyter jeg best som en dessert i seg selv eller til noe gult og eksotisk.

Uavhengig av produsent, farge og tørrhet smaker kvalitetsvinene som solskinn i ansiktet, mykt, krydret, forførende, spennende, som den triveligste middagen, utfordrende, tropisk, varmt og kjølig på en gang. Vinene har geografisk tilhørighet, de smaker Sør-Afrika.