Bolig-markedets bakside

Enten har jeg klart å lure systemet, eller så er jeg kunde i en bank som virkelig har misforstått betydningen av begrepet “frilans skuespiller med variabel inntekt”. Men endelig har jeg – mine ugunstige forutsetninger til tross – fått innvilget søknad om boliglån.

Lenge var jeg overbevist om at jakten på drømmeleiligheten skulle bli spennende. At jeg skulle kaste meg ut i havet av Finn-annonser med iver og pågangsmot. I stedet har boligmarkedet vist seg å være litt som utestedet Horgan’s: trangt, dyrt og fullt av solariumsbrune eiendomsmeglere med sleske smil og BI-utdannelse.

Og på samme måte som enhver nattklubb mister sin magi idet lysene skrus på, har min målrettede tråling etter potensielle eiendommer de siste ukene avdekket en rekke skuffende sannheter om hva det vil si å begi seg ut på boligjakt.

Boligannonser. Prydes som regel av bilder tatt med et så kraftig vidvinkelobjektiv at selv en pappeske vil kunne framstå som en 72 kvadrats leilighet med god planløsning. Inneholder alltid minst tre av følgende begreper: kvadratsmart (hvilket betyr trangt), perfekt førstegangskjøp (trangt og stygt), enkel standard (oppussingsbehov), enkle oppussingsbehov (forfallent), høy førsteetasje (det blir vanskelig, men slett ikke umulig, for potensielle innbruddstyver å komme seg inn gjennom vinduene), supersentral (et godt stykke unna sentrum), sentral (avsidesliggende) og lekker (stueveggene malt i en dus grønnfarge).

Visning. Uansett hvor lave forventninger du har: Du kommer til å bli skuffet. I 10 av 10 tilfeller ser ingenting ut som på bildene. Ikke engang den myke skinnfellen, det fristende frokostbrettet med ferskpresset juice eller den innbydende bollen med sicilianske sitroner fra annonsen, er noe sted å se. Det er heller ingen garanti for at en såkalt klassisk og delikat 2-roms på Grünerløkka faktisk er en 2-roms (eller at den ligger på Grünerløkka). Jeg var nemlig på visning i akkurat en slik leilighet forrige søndag, og kunne raskt konstatere to ting: 1) At soverommet var mer en slags krok uten dør i enden av gangen enn det var et ordentlig rom og 2) At leiligheten lå på Carl Berner.

Vær også forberedt på følgende: Å gå på visning føles akkurat som å stå inneklemt mellom fremmede på en stappfull buss midt i rushtiden, i en boblejakke som plutselig kjennes altfor varm. I tillegg er du uten sko på beina. De må du ta av deg utenfor leiligheten. For du vil ikke være en av idiotene med blå overtrekksposer utenpå skoene. Og ja, de finnes. Det er de samme menneskene som sier ting som “jøss, for en arealeffektiv planløsning!” og “hvor finner jeg nærmeste grøntareal?”.

Budrunde. Jeg mener virkelig ikke å virke negativ, men bare så det er sagt: Du kommer ikke til å vinne. Leiligheten som i utgangspunktet befinner seg akkurat i din prisklasse, kommer mest sannsynlig til å bli solgt for minst en halv million over takst. Enda mer sannsynlig er det at det er idioten med blå overtrekksposer som får den. Du kan vedde på at vedkommende feirer kjøpet ved å ta seg en rolig spasertur til nærmeste grøntareal.

Som mange andre førstegangskjøpere har jeg innsett at dersom jeg skal lykkes på boligmarkedet, er jeg rett og slett nødt til å senke forventningene. Ja vel, så får jeg klare meg uten ekstra takhøyde, rosetter og stukkatur. Ok, så får jeg ta til takke med et bad fullt av sølvkre, selv om jeg ikke har så lyst på husdyr. Og greit, jeg trenger ikke bo supersentralt. Jessheim er jo ålreit, det også.

Foto av Kelli McClintockUnsplash