De har elsket å lese

Jeg har i det siste stadig sett meg nødt til å forsvare mine lidenskaper:

Mote? Hvorfor vil du skrive om det? 

«Moteindustrien er jo en av verdens største økonomier!» 

Jane Austen? Kiosklitteratur! 

«Jane Austen er faktisk en av ikke så altfor mange kanoniserte kvinnelige forfattere!» 

Svarene jeg har gitt har ikke vært ærlige.

I slike vendinger har jeg forsøkt å forsvare noe som sikkert virker unyttig og forfengelig for mange, ved å si noe om hvorfor det som opptar meg er viktig – ikke for meg selv – men for andre. Svarene jeg har gitt, har simpelthen ikke rommet det som egentlig driver meg. Det skjønte jeg da jeg leste Virginia Woolfs essay «How Should One Read a Book?». I essayets siste passasje, møter Woolf meg i strebenen etter å forsvare min begeistring, og slipper meg fri fra forsvarets fengsel. Hun skriver: 

«Noen ganger har jeg drømt at når dommedag kommer og de betydelige erobrerne og advokatene og statsmennene kommer for å motta sine belønninger – kronene, laurbærene, navnene deres inngravert i uforgjengelig marmor – vil den allmektige henvende seg til St. Peter og si, ikke uten en viss misunnelse når han ser oss komme med bøkene våre under armene, «Se, disse trenger ingen belønning. Vi har ingenting å gi dem. De har elsket å lese».»

Krigførerne, advokatene og statsmennene er i ferd med å få belønning for deres gjeve innsats og bidrag til å drive verden fremover. Belønningen får de, i Woolfs drøm, i form av kroner, laurbær og navnene deres risset inn i stein, så de aldri skal glemmes. På Woolfsk vis står det omsider en gjeng med «outsidere» (som hun ville kalt dem) like bortenfor. Det er «oss» – med bøker under armene. En gjeng som ikke er drevet av belønningen. «Vi har ingenting å gi dem. De har elsket å lese,» sier den allmektige. Slik jeg leser det, forfekter essayet en brutal og altoppslukende hyllest til den lesende – til lesegleden.

Kanskje er ikke det avgjørende spørsmålet «hvorfor» man er opptatt av noe (være seg mote eller Jane Austen). Hvem som egentlig er mest forfengelig –  den medaljerike krigføreren, advokaten og statsmannen, eller leseren av Stolthet og fordom – får være opp til hver enkelt å bedømme. Jeg kan bare snakke for meg selv, og for igjen å si det med Woolf i «How Should One Read a Book»: 

«Om moralistene spør oss hvordan vi kan rettferdiggjøre vår kjærlighet for å lese kan vi komme med unnskyldninger. Men, hvis vi er ærlige, vet vi at ingen slik unnskyldning er nødvendig (…). Vi har elsket å lese.»