Henry Miller og landet Knull

“Det var en tid med fitte i luften”. Ordene tilhører den amerikanske forfatteren Henry Miller (1891-1980), en omstridt skikkelse som gjennom hele sin levetid ble jaget av moralister, hyllet i litterære undergrunnsmiljøer og nærmest kastrert av feminister som kun så en mannssjåvinist med anlegg for å skryte av sin spreke, atletiske penis. Tar man i betraktning sitater som dette, er sistnevnte kanskje ikke så rart:

“Paris ligner en hore. Når du ser henne på avstand, snapper du etter pusten, så strålende synes du at hun er, og du brenner av begjær etter å holde henne i armene dine. Fem minutter senere føler du deg slunken og utbrent, og du vemmes ved deg selv. Du føler deg snytt”.

Henry Miller var en rampete pøbel, kulturkriger, frigjøringsfigur og opprører. Forfatteren Alanis Nin hevdet i sin tid at han fornyet appetitten for de grunnleggende realitetene , og pekte på hans litterære virksomhet som sprang fra det vulgære og åpenhjertige, til det poetiske og oppfinnsomme. Miller skrev rett som det var, utviste fullstendig mangel på litterær berøringsangst og delte en mengde oppsiktsvekkende beskrivelser som får selv en moderne leser til å rødme. 

I romanen «Sexus» fra 1949 oppsummerer Miller kunstnerskapet sitt slik: “Fortsetter man å kvele sine naturlige instinkter, ender man opp som en slimklatt. Til slutt spytter man ut en klyse som tømmer en fullstendig ut, og først mange år senere går det opp for en at det ikke var noen vanlig spyttklyse, men ens innerste sjel.”

Miller var ikke noe særlig interessert i å ende opp som en slimklatt. Han beskrev seg selv som “en uhelbredelig optimist med en tvers gjennom keiserlig sunnhet”. Han kjente ingen grenser, følte ingen skam, og levde, ifølge ham selv, helt og holdent i harmoni med seg selv og sine naturlige instinkter. “Man kan leve lykkelig – man må! – midt oppi en verden befolket av ulykkelige, lidende mennesker. Vi har ingen annen verden å nyte livet i,” skriver Miller i essaysamlingen «Sex og menneske» fra 1959. Han kommer dessuten med et svar på livets gåte: “Jeg vil avmerke mitt eget område, riktignok er det meget lite, men det er mitt. Ettersom jeg mangler et navn på det, vil jeg kalle det – pro tem – Landet Knull.”

I Landet Knull er Miller den suverene monark, litt gal innrømmer han selv, men det er fordi han “tenker annerledes enn 999.999.999.999 andre mennesker”. Landet Knull er en allegori, en omvendt virkelighet, et drømmebilde, for det er “drømmene som viser veien til de mulighetene som ligger på lager for en”, skriver forfatteren. I en våken verden er menneskene hemmet, forkrøplet og lammet av alle former for frykt. Dette fører til at nær sagt alle ønsker og drømmer vi forsøker å gi uttrykk for fremstår som gale eller onde. Hos forfatteren finner vi en interessant livsfilosofi som søker frigjøring, en mulighet til å tre ut av sitt gode skinn, en slags tilbakevending til kroppen som åndens tempel. Dette kommer kanskje best til uttrykk i hans senere forfatterskap generelt, og i reisebøkene «Strømlinjet Mareritt» (1963) og «Kolossen fra Maroussi» (1960) spesielt. Disse dokumentene viser en gravalvorlig side av Miller – en side han aldri ble noe særlig anerkjent for, men som like fullt er illustrerende for hans livsbejaende holdning til livet.

«Strømlinjet Mareritt» veksler mellom dagbok og avhandling, prosadikt og essay. Bakgrunnen for verket er Millers hjemkomst til hjemlandet etter flere års opphold i Hellas. Etter mange lykkelige stunder på Korfu, fullstendig bergtatt av det gjestmilde folket, ble forfatteren nødt til å vende hjem en vinterdag i 1939 for å fornye det amerikanske passet sitt. I forordet til boken skriver Miller:

«Jeg befant meg i en tilstand av opphøyet ro da jeg forlot Grekenland. Jeg var sikker på at jeg for første gang i mitt liv kunne møte New York og resten av landet uten spor av vemmelse eller avsky».

Det hører med til historien at Miller levde store deler av sitt liv i landflyktighet. Bøkene hans ble solgt i Athens fineste bokhandler, men regnet som umoralske i atombombens hjemland. I Hellas derimot, møtte han et folk som ønsket hans saftige livsappetitt velkommen. En åpenbart god match var det også. I reisedagboken fra Hellas, «Kolossen fra Maroussi», beskriver Miller et møte med et folk som “verken tror på måtehold eller folkevett eller noe som kan virke hemmende. De tror på å løpe linen ut og ta følgene.”  Grekeren er en eventyrer, skriver Miller, “han er uvøren og tilpasningsdyktig. Han blir din venn fra første stund; han tar det første skritt.”

Under eksilet i Hellas hadde Miller steget inn i et nytt rike. Han hadde endelig funnet fred og følte en trang til å forsone seg med fedrelandet. Dessverre ble hjemkomsten langt mindre harmonisk enn han hadde sett for seg. Miller steg i land til et USA som umiddelbart vekket avsky. I forordet skriver Miller at den amerikanske havnen virker ugjestmild på ham, at han ikke tåler synet av de amerikanske husene og at det er noe “simpelt, vulgært og tarvelig” ved fedrelandet som går ham til marg og bein. I løpet av en kort time har greker-entusiasten sett nok; han setter i gang med å skrive det som skal bli «Strømlinjet Mareritt».

Premisset for handlingen er følgende: Miller legger ut i en rusten bil på en nesten årelang reise gjennom Amerika. Underveis beskriver han sin gjenforening med the american way of living, og det er tydelig at han avskyr denne levemåten. Miller beskriver et folk som er tomme, maniske, rastløse og ulykkelige. Landskapet omkring ham “tilsvarer arkitekturen i de amerikanske hjem; det finnes ikke et gram personlighet i dem”. Miller hyller det greske støvet, heten, fattigdommen, godheten og vannet som overalt står i små, tykke glass mellom rolige, fredfulle par. Han hyller den greske filosofi, de greske tiggerne og de gale poetene. I en passasje om den greske dikteren Yannopoulos hylles også galskapen som ifølge forfatteren kjennetegner alle store grekere: “Han forelsket seg i sitt eget land – komisk, ikke sant? Han ble så beruset av det greske språk, den greske filosofi, den greske himmel, de greske fjell, det greske hav, de greske øyer, de greske grønnsaker til og med – at han tok livet av seg. Jeg skal fortelle deg hvordan han gjorde det – en annen gang – det er en annen historie. Har vi noen diktere som kunne ta livet av seg fordi de var for sprengfylt av kjærlighet?”

Den kontroversielle forfatteren venter naturligvis med å publisere boka ettersom krigen på gjeldende tidspunkt fremdeles herjer i landet. I fredsåret derimot, får amerikanerne servert Millers heseblesende rapport om rikets tilstand.  Om jeg skal oppsummere 300 sider eder og galle til én setning, kan følgende sitat være dekkende: “Hvis jeg var ung i dag, hvis jeg ble stilt ansikt til ansikt med en verden som den vi her har skapt, ville jeg ved Gud blåse hjernen ut på meg.”

Til slutt kan vi spørre oss: Hvorfor var det så viktig for Miller å gjøre et så hardtslående angrep på hjemlandet? Noe av forklaringen ligger trolig i Millers higen etter lykke. Han så det som sin oppgave å røske tak i en samtid som etter hans mening virket giftig, unaturlig og hemmende på mennesket. Reisedagbøkene er som sprunget ut av en anarkistisk aggresjon, ja, nærmest hevnlyst, overfor kreftene i et moderne samfunn som undertrykker enhver mulighet til å utfolde seg fritt. Det er som om han i trass skriker: slik kan livet se ut, slik har jeg levd –– livet kan fremdeles leves fullt ut! Men det må starte hos mennesket selv. I sitt brev til surrealister formidler Miller sin visjon slik:
“Historien kan fortelle om gjentagelser, om sivilisasjoner som har blomstret og falt i grus, om raser og kontinenter som forsvant. Men like fullt eksisterer et uforgjengelig og evig byggverk som er menneskets virkelige bolig. Når vi innser det, kommer vi inn. Det virkelige liv opplever vi når vi er alene ansikt til ansikt med vårt ukjente jeg.”

I biografien om Henry Miller blir det hevdet at det var et av de voldsomste angrepene mot systemet som noen gang har vært på trykk. Miller var selvsagt fullstendig klar over sin virkning. I «Åpent brev til surrealister i alle land» fra 1939 skriver forfatteren: “Alt jeg har skrevet, er ladet med dynamitt som en vakker dag vil sprenge de barrikadene man har reist rundt meg. Hvis det slår feil for meg, vil det være fordi jeg ikke har lagt nok dynamikk i mine ord.”

For undertegnede vil Henry Miller alltid være en soleklar favoritt og et friskt tilskudd til boksamlingen. Miller glitrer og gløder, han spytter og freser, er voldsom, overdreven, kompromissløs og tidvis både barnslig og platt, men hvilken rolle spiller det? Han er seg selv, helt og holdent. Slikt blir det klassikere av.