På hjul med Roland Barthes, Marco Pantani og Pappa

Sommeren 1998 er den første jeg husker. Vi tilbrakte tre måneder i den mellomstore franske byen Grenoble, på grunn av min fars jobb. Jeg var fem år, kunne ikke et ord fransk og brukte derfor store deler av sommeren på å tvinge ulike voksne familiemedlemmer til å leke med barbiene mine. Innimellom lekene, måtte jeg forholde meg til de voksnes interesser. Og én ting jeg husker fra sommeren 1998 er at pappa og morfar dro for å se på Tour de France, da syklistene i 14. etappe syklet i mål i Grenoble.

Jeg kunne ikke fatte at to voksne mennesker kunne ha noen som helst glede av å se på folk som sykler. I forsøk på å vekke et snev av interesse hos undertegnede, introduserte pappa meg for den italienske syklisten Marco Pantani. Det ble raskt klart for meg at mannen ikledd rosa sykkelantrekk, bandana på hodet og tilnavnet “Piraten”, ikke var noen vanlig idrettsutøver.

I essayet Tour de France som epos sammenligner Roland Barthes det ikoniske sykkelrittet med en homerisk fortelling. Likt Iliaden og Odysseen, finner man også i Touren helter som kniver både med hverandre og naturen. Over de tre ukene rittet finner sted sykler deltakerne tre til fire tusen kilometer fordelt over 20 etapper – å komme seg gjennom rittet er i seg selv en bragd. Men det er også en kamp om den gule trøya. Selv om det i realiteten kun er et fåtall av de som stiller til start, som helt reelt er med i kampen om topplasseringen.

Bak de homeriske heltefigurene, finner man hjelperytterne, som inntar martyrlignende roller. Gjennom selvoppofrelse skal de legge til rette for og dra sin helt i mål. Utover det som kreves av intellekt, muskelstyrke og vilje, besitter også enkelte syklister det Barthes kaller spurtstyrke: «en veritabel elektrisk impuls som tenner enkelte gudbenådede syklister og får dem til å utføre overmenneskelige bragder». Motsetningen, eller den «forferdelige parodi[en]» på dette er doping – blasfemi av verste sort.

Begynnelsen av Touren i 1998 havnet i skyggen av en av sykkelsportens største dopingskandaler, som ledet til at to hele lag ble ekskludert fra konkurransen – dette inklusive fjorårets andreplass Richard Virenque. Marco Pantani hadde tidligere samme år hadde vunnet Giro d’Italia, og ble ikke ansett som en reell vinnerkandidat i forkant av Touren. Lenge så det også ut til at den suverene forhåndsfavoritten, vinneren av Touren i 1997, Jan Ulrich skulle gå av med serien, men i Grenoble snudde det.

I forkant av den 15. etappen lå Pantani tre minutter bak Ulrich i sammendraget. Men på de 189 kilometerne fra Grenoble til Les Deux Alpes tok ikke Pantani bare igjen forspranget; han kom i mål nesten ni minutter før Ulrich og hovedfeltet. Han tok over den gule trøya, og beholdt den helt til målstreken i Paris.

Om det var spurtstyrke – eller den blasfemiske parodien – som gjorde utslaget for Pantani i Alpene forblir uvisst. Sikkert er det derimot at han året etter ble diskvalifisert fra Giroen grunnet for høye blodverdier, og jeg hadde fått øyene opp for sykkelritt.