Der røyken slutter, begynner hatet

Før nyttår bestemte jeg meg for å stumpe røyken. Et nyttårsforsett. Hva slags jævlig person er du når du innser egne feil, men venter med å fikse dem til neste år? Allikevel slo det meg som en lur ting å gjøre. Akk, hvor min hybris fra helligdagene nå hjemsøker meg.

Lik det trollet jeg er, sprakk jeg ved soloppgang første nyttårsdag. Ingen er perfekt. Men jeg ga ikke opp. Da hverdagen satte inn, stumpet jeg røyken på ny. Og det gikk bra. I én dag. For da behovet for nikotin igjen meldte seg, kom noe annet til syne på overflaten. Tanker jeg tydeligvis hadde begravet under et berg av aske.

Plutselig la jeg merke til hvor irriterende folk er. Har du prøvd å ha en samtale med en annen person noen gang? Der jeg før kunne nikke sporadisk og mumle med røykfylte lunger, stod jeg nå ansikt til ansikt med idiotien som renner ut av menneskers munn. Dypsindige obersvasjoner om været og overraskende detaljrike beskrivelser av hverdagen angrep ørene mine. Standardreplikkene jeg tidligere hadde oversett fikk det nå til å fremstå som om jeg hadde å gjøre med en gruppe spesielt fantasiløse Pokémon. 

Jeg kjente på en misantropi som bare kunne bedøves av nikotin, tjære og omlag 200 andre virkestoffer (du vil ikke tro hva nummer 69 er). Sigaretten hadde vært et skjold jeg nå liksom skulle klare meg uten fordi jorden hadde gjort en ny runde rundt sola. Prosjekt røykeslutt stod ovenfor en rekke hverdagslige utfordringer som resulterte i at jeg sprakk igjen. Og igjen.

Øl med en venn? Jeg vil jo gjerne beholde vennene mine. Anmelde en konsert med Halvdan Sivertsen? Jeg kan ikke utsette ham for dette hatet, han er vel den eneste bærekraftige næringen de har igjen der oppe. Møte med redaksjonen i Rapsode? Jeg trenger faen meg røykepauser hvis jeg skal henge med den hovne gjengen.

Jeg hadde behov for adspredelse. Sosiale medier dreper tid. En evig strøm av mildt interessant innhold for å døyve lysten på en sigarett. Hva kunne gå galt? På Facebook ble jeg møtt av en gjeng alumni fra Livets Harde Skole som reagerte med hånende latterfjes på en sak om barn som dør i slummen, siden artikkelen hadde ordet ‘klima’ i tittelen. Røyksuget tiltok.

«Røyking gjør deg mindre attraktiv», fortalte en Instagram-post likt av de samme folkene som med en seksårings talegaver kan meddele at de er «snille» og «glad i å være med venner» under bildet fra siste topptur på Tinder. «Ingen vil kysse et askebeger»? Det virket ikke som moren din hadde et problem med det.

Nettavis. Det måtte være et mer intellektuelt stimulerende tidsfordriv. Dyptgripende artikler som kunne opplyse og engasjere mitt sinn. Joda. Noen hadde sett en tiss i et fire sekunder langt klipp fra en teateroppsetning, så nå kan ikke kulturlivet få penger lenger.

Jeg tror vi må brenne ned internett. Jeg har lighter.

Da gudene satte meg sammen, byttet de ut selvinnsikt med sarkasme og virkelighetsflukt. Allikevel innså jeg etterhvert at problemet kanskje, muligens, hvis man så på det fra en viss vinkel, lå i meg selv. At jeg bare lette etter unnskyldninger for å ta nok en siste røyk. At mitt nyfunne hat stammet fra abstinenser. Kanskje jeg overdrev en smule.

Jeg var såpass fornøyd med dette gjennombruddet at jeg tok en sigg for å feire.

Foto av François DALLAYUnsplash