To historier fra billett-luken

I et ambisiøst forsøk på å senke både besøkstall og trivsel på de statlige museer i Berlin, har man valgt å utelukkende sysselsette kvinner med kort, rødt hår. Med grettenrynker dypt meislet inn i et femti-noe-år gammelt fjes har de ett eneste punkt på agendaen: Å skape kvalm. De har alle vokst opp i Øst-Berlin med trang økonomi, reiseforbud og Stasi pustende i nakken, så det er kanskje ikke overraskende at de har utviklet en viss skepsis til andre mennesker. Det er vanskelig, men viktig, å ha dette historiske perspektivet i bakhodet når man står midt i hvesingen til et av disse utyskene.

En turistfamilie og jeg har fått samme innfall en solfylt søndag ettermiddag, og nå står jeg bak dem i billettkøen til samtidsmuseet Hamburger Bahnhof. Tross vi har samme planer, vil det vise seg at bare én av oss skal på utstilling i dag, for resepsjonistene i Hamburger Bahnhof er beryktet, og turistfamilien er kommet uforberedt.

«Fire billetter, takk!». Optimismen i stemmen vitner om at moren aldri har bestilt en museumsbillett i Berlin før.  

«Du skal ikke si hei først?» knirker det fra det kortklipte håret bak skranken. 

«Åh unnskyld! Hei! Fire billetter, takk!»

«Hva skal dere se?» Det er naturlig nok første gang en museumsansatt har stilt henne dette spørsmålet og hun nøler.   

«Dere vet ikke hva dere skal se? Kanskje dere kommer bedre forberedt neste gang. Neste!»

Konfrontert med den tyske billettlukens harde virkelighet, står den forbausede familien uten tilgang til museet de hadde planlagt å besøke. 

For en måned siden skulle jeg få oppleve mitt helt eget eventyr med et av skranketrollene i tysk museumsresepsjon. Jeg hadde glemt en laptop på Alte Nationalgalerie, og en halvtime senere var jeg tilbake for å hente den. 

«Hei, jeg la igjen en laptop i seminarrommet deres» informerer jeg damen bak skranken.  

«Det var jo utrolig dumt av deg?» svarer hun uten å løfte blikket.

«Det var det. Kan jeg løpe opp og titte?»

«Selvfølgelig ikke.»

«Ok, hva foreslår du at jeg gjør?»

«Jeg foreslår at du tar bedre vare på tingene dine? Og så kan du komme tilbake om en uke, kanskje vi finner noe.»

Det er her i samtalen jeg legger merke til noe som glitrer under klørne til skapningen jeg snakker med. Det er Acer-symbolet som pryder ryggen til laptopen min.

«Unnskyld meg, men der ligger den jo?» sier jeg. 

«Alltid noen andres feil ja!» roper en skrekkblond skrankist som har kommet kollegaen sin til unnsetning. 

«Unglaublich!» kommer det fra den første. 

«Skjerp deg!» dundrer det fra den andre. 

Et tre sider langt dokument jeg måtte fylle ut og et knippe fornærmelser senere, er jeg endelig på vei ut av resepsjonsdemonenes domene. Til tross for sjikanen går jeg ut av situasjonen uten varige mén og med Aceren i behold. Men det er ingen selvfølge. Neste gang jeg drar på kunstmuseum i Berlin, bestiller jeg i appen.