Noe i meg er konstant under angrep

Noe i meg er konstant under angrep.

Et spyd flerrer kjøttet opp.
En tann roterer innover,
en sol av betennelse; kretser rundt.

Jeg er en halvt spist måne. En del av meg er aldri sett.
Alltid spist av denne tannen,
som roterer i kjøttet mitt,
spidder meg med kritikk.

Jeg drikker meg beruset på pollen.
Jeg overstiger kroppen,
med florlette vinger hever jeg meg opp,
over hudens sprukne grense.

Med tankene mine broderer jeg nett,
som en sommerfugl hopper jeg fra blomst til blomst. Med sommerfuglvinger løsner jeg grepet,
som murer meg inn bak ribbeina.

Tannen klipper vingene av.
Den spissende, roterende kjegla suger meg ned.
I navelen som knyter meg igjen som en pose.

Huden er en vinterblek sement, som kapsler meg inne.
Jeg er ikke en lilla sommerfugl med øyne på vingene,
men en edderkopp av spenninger i magen,
en kakerlakk med skjold på ryggen.

Krum som en larve, krøller ryggen min seg innover. Skam! Skyld! Tannens kritikk.

Når jeg hører på tankene mine
ruller jeg meg rundt,
skrur meg fast,
vrenger meg som en orm.

Jeg blekner, smuldrer opp.
Grensene pulveriserer,
tannens spyd skrudd fast. Kilt inn i kritikk.

Jeg kveiler meg selv ned i en sirkel.
Den blir kuttet i to.
Den skamfulle ryggen,
den krumme buen.
Jeg gjemmer den ene delen,
som spiser av den andre.

En krum bue i nattens vugge.

Sverdet til ryggen, vendt innover.
Roterer ned. Sugd opp.

Kroppen min ligger lagret i en lake av frykt. Hermetisert, kjøttet knust til gelé. Men med tankene mine kan jeg spre armene ut, som en larve som slår knopp, og springer med blomstens vingespenn opp.